I gd.no den 2. november skriver leder i Øyer/Tretten Bonde og Småbrukarlag, Astrid Olstad, at Staten kjøper seg ut av utfordringer knyttet til «dårlig forvaltningen av rovdyr som forvolder skade på beitedyr». Videre mener hun at dette i praksis er å nekte bruk av fjell og utmark til matproduksjon. I innlegget tar hun også til orde for å stramme inn, eller avvikle tilbudet om omstillingsmidler til annen gårdsdrift.

I et rent økonomisk perspektiv er det forståelig at beitenæringen er opptatt av å opprettholde fri tilgang til fjell og utmark til slipp av beitedyr, og samtidig kreve at rovdyrbestandene holdes nede på et kritisk lavmål. I et mer utvidet perspektiv synes det klart at denne næringen utgjør en av stadig færre som tviholder på utdaterte og naturskadelige driftsmetoder. I likhet med det nesten alle andre næringer har innsett, hadde de oppnådd mer ved å innta en mer nyansert innstilling som viser at de ønsker å opprettholde beitenæringen samtidig som den tilpasses fremtidens krav om naturvennlighet og bærekraft.

Les også

Fjell og utmark til matproduksjon

Statens tilbud om omstillingsmidler betyr selvsagt ikke at denne virksomheten skal nektes tilgang til fjell og utmark. Det er et virkemiddel til å stimulere beitenæringen må møte utfordringene på en mer konstruktiv måte som ivaretar deres egne interesser i fremtiden. Dette handler om både bærekraftig matproduksjon og sikring av kritisk truede dyrearter i sårbare økosystemer.

Naturkrisa burde nå være et anerkjent faktum, og de store rovdyrene står på den røde lista over kritisk truede arter. Det er derfor oppsiktsvekkende at beitenæringen stadig kommer med krav om at Stortingets kritisk lave bestandsmål må praktiseres mer presist, slik at beitenæringen får rom til å øke sin virksomhet. En streng praktisering av disse ikke-faglig begrunnede bestandsmålene innebærer at fredet rovvilt fortsatt skal holdes nede på et fortsatt kritisk lavt nivå. Det faller derfor på sin egen urimelighet når Olstad hevder at jervebestanden i Ottadalen er «altfor stor».

Olstad viser til at Norsk Bonde og Småbrukarlag (NBS), på bakgrunn av innspill fra Øyer/Tretten BS, vedtok en uttalelse som går ut på at beitenæringen må øke i omfang, og at bestandene av fredet rovvilt må holdes helt nede på Stortingets vedtatte bestandsmål. NBS er en nasjonal organisasjon som bør redegjøre bedre for sin svakt begrunnede offensiv mot de store rovdyrartene. Faktum er at tap av sau og lam som følge av angrep fra fredet rovvilt er lavt sammenlignet med andre tapsårsaker i fjell og utmark. I 2020 og 2021 ble det gitt årlig erstatning til ca 15 000 sau og lam som gikk tapt til fredede rovdyr. Til sammenligning var det om lag 85 000 sau og lam som årlig gikk tapt av andre årsaker. Det er altså kun 15% av tapene som kan tilskrives de fredete artene av rovvilt, og hele 85% som skyldes helt andre tapsårsaker i fjell og utmark.

Det som oppnås ved å redusere rovviltbestandene ned til Stortingets bestandsmål, er kun en marginal og knapt målbar reduksjon av tapstall. Det er derfor belegg for å hevde at beitenæringen er mer tjent med å legge vekt på andre og mer effektive tiltak enn å kreve en ubetydelig reduksjon av næringens minst betydelige tapsårsak.

Til slutt gjentar jeg at Stortingets bestandsmål ikke er faglig forankret, og er dermed et uforsvarlig mål i seg selv. Minner om at årsakene til klima- og naturkrisen kan spores tilbake til lovlig fattede politiske vedtak, både i Norge og i verden for øvrig. Lovlighet og bærekraft er derfor gjerne løsrevet fra hverandre.

Morten Kraabøl, biolog, Fåberg