Sigrid Undset var en av dem
som tidlig forsto hvor farlig det er å forholde seg taus til fascistiske holdninger om «rasehygiene». I 1931 oversatte hun G.C. Chestertons bok Det evige menneske, og skrev et forord hvor «det lille enkelte, ganske alminnelige menneskes hellige rettigheter» forsvares.

En anmelder mente hun burde ha kritisert forfatteren for manglende forståelse for moderne vitenskap, men da fikk han svar på tiltale.

Det var ikke vitenskapelige fakta Chesterton – eller Undet – hadde innvendinger mot, men fantasifulle og farlige slutninger trukket på grunnlag av usikre funn og utnyttet i propaganda.

For å illustrere hva hun mente, fortalte Undset om noe hun opplevde i 1909, da hun som ganske ung reiste med tog gjennom Tyskland. En medreisende eldre herre kikket på navnelappen på kofferten hennes, og spurte om hun var i slekt med arkeolog Ingvald Undset?

Da han fikk høre at hun var denne anerkjente vitenskapsmannens datter, ble han både begeistret og taletrengt. For å vise at han selv fulgte med i tidens forskning, begynte han å legge ut om kraniemålinger, som da var et hett tema i flere land. «Jeg greide ikke å se glad ut», medgir Undset, som måtte høre på mannens lovprisning av den ene skalletypens naturgitte overlegenhet fremfor andre.

Bismarcks kraniekapasitet var tre ganger så stor som den franske landbefolkningens, kunne den tyske herren fortelle, og med tiden ville evolusjonen «frembringe bismarcker i myldrende masser».

Den unge Undset avviste disse tankene som legmannsskjønn uten vitenskapelig belegg. «Vi skiltes ikke som de beste venner av verden», bemerker hun tørt.

I romanen Ida Elisabeth (1932) er det to sympatiske personer, dr. Sommervold og juristen Tryggve Toksvold, som lokker med tanken om at styrke og dyktighet er avgjørende for et menneskes verdi, og at man bør kvitte seg med dem som kommer til kort. Undset gir betegnende nok begge personene navn som ender på «vold».

Utover hele 30-tallet, i essay, artikler og debattinnlegg, advarer hun mot «rasehovmodets og den menneskeetende nasjonalismes heslige synder».

Hun forsvarer fredsprisen til Ossietzky og hjelper den jødiske forfatteren Max Tau ut av Tyskland. Men når hun i et sveitsisk tidsskrift skarpt tar avstand fra «noe så usselt og syndig som antisemittisme», flyter begeret over for propagandaminister Goebbels.

Undsets bøker blir inndratt og forbudt, og hun mister store deler av sin inntekt. Likevel selger hun nobelmedaljen i rent gull og sender pengene til Finlandshjelpen.

Da Hamsun får høre det, selger han også sin og sender pengene til Goebbels. I 1940 må Undset flykte til USA, hvor hun blir medlem av styret for The Emergency Committee for Saving the Jews.

Imens sitter Bjørnstjerne Bjørnsons sønn i trygghet på Aulestad, hilser Quisling velkommen og bruker sin fars diktning og posisjon for alt den er verdt.

Sigrid Undset var en av dem som tidlig forsto faresignalene og tok opp kampen for å forsvare menneskeverdet. Men lønte det seg for henne?

I august 2018 ble min biografi om Undset, som er oversatt og utgitt i USA, anmeldt i The Times Literary Supplement med overskriften «Look to Norway». Ingressen forteller at biografien er «an affectionate account of a national hero».

Men Undset fikk slett ingen kjærlig mottagelse som en nasjonal helt da hun vendte tilbake til Norge etter krigen. På forfatterforeningens første møte ble hun oversett, og fra myndighetene ble hun møtt med urimelige krav om å dokumentere sine inntekter og etterbetale skatt for de årene hun hadde vært borte.

Vi som i ettertid  vet at industrielt massemord foregikk i konsentrasjonsleirene, har ingen grunn til å hovere over dem som ikke forsto galskapen. Men nå har vi dyrket fysisk heltemot lenge nok; vi må supplere bildet ved å fortelle om andre typer motstand, og om hvordan noen beriket seg, forrådte andre og unndro seg straff. Det kan være en støtte  for alle dem som i dag kjemper mot maktmisbruk.

I våre dikterhjem henger nå tre store, vakkert harmoniserte portretter av Undset, Hamsun og Bjørnson side om side. Praktisk og pent. Ingen grunn til å rippe opp i gamle konflikter, mener mange.

Men hvis vi ikke forteller om hva slags idealer de tre bekjente seg til, hvis vi ikke setter søkelyset på hvordan deres kunst i ettertid har blitt brukt og misbrukt, da blir dikterhjemmene gjenstandssamlinger av liten interesse, i stedet for levende kraftsentra for kultur og kritisk debatt.

Både Aulestad, Bjerkebæk, litteraturfestivalen og de som skal formidle norsk litteratur gjennom UNESCO, bør vise frem mer enn glansbilder. Selv om det kreves dyktighet, mot og kan gå ut over «omgangselskverdigheten».

Da Stig Sæterbakken i 2009 hadde invitert Holocaustfornekteren David Irving til litteraturfestivalen på Lillehammer, ble det bråk. Som medlem av Rådet foreslo jeg at vi skulle konfrontere Irving med fakta når han kom.

Styret valgte å trekke tilbake invitasjonen, og Sæterbakken sluttet som festivalsjef. Vi gikk glipp av en anledning til å diskutere viktige spørsmål om hvordan vi forholder oss til ubehagelige sannheter.

Og nå forberedes Norges opptreden som hovedgjesteland under verdens største bokmesse i Frankfurt. Hvordan vil våre Nobelprisvinnere bli presentert der?

Nan Bentzen Skille

Lillehammer