Gå til sidens hovedinnhold

Uheldig konflikt om Hunderørret

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Arnt Orskaug påstår i GD den 18. februar at Statsforvalterens avgjørelse om å stanse utsetting av Hunderørret i Lågen og Mjøsa er natur-, historie- og kulturløs. Jeg mener tvert imot at avgjørelsen er solid forankret i fagbiologisk kunnskap, og at Orskaug driver et farlig narrespill.

Avgjørelsen er basert på forskning på genetiske konsekvenser av settefiskproduksjon, bruk av føre-var prinsippet, de historiske linjene i kultiveringen, bestandstall fra overvåkningen av Hunderørreten og en redegjørelse for at praksisen med fiskekultivering er i endring. Videre spør Orskaug hvilke statlige interesser som vil tjene på at settefiskproduksjonen opphører. Jeg skal svare på det.

De statlige interessene i denne sammenheng er at Hunderørreten bør forvaltes slik at dens 8-10 000 år gamle integritet bevares så godt som mulig. Miljødirektoratet har foreslått at Mjøsa og Lågen skal bli et nasjonalt storørretvassdrag. Dermed er det en selvfølge å hindre at kultivering på sikt kan påføre bestanden uopprettelig skade. Vedtaket om å stanse utsettingene inntil ny kunnskap foreligger, er derfor i tråd med fagkunnskap og anbefalinger fra direktoratet. Problemet er at Orskaug og hans meningsfeller konstruerer alternative sannheter.

Mjøsfiskermiljøet skiller seg fra lakseinteressene ved at de i liten grad har satt seg inn i historikken, faglige utredninger, gjeldende lovverk og rammer for kraftverksdrift. Dette til tross for mange forsøk på oppklaring av misforståelser. Narrespillet har skapt unødvendige konfliktlinjer innad i fiskermiljøene, mot fagbiologene og forvaltningen. Årsakene er sammensatte, men lav faglig innsikt og et unyansert ønske om mest mulig fisk, er åpenbare. Fagfolk flest er fraværende i debatten, men de mister fort interessen i møte med inkompetanse.

Et godt samarbeid mellom fagbiologiske miljøer og interesseorganisasjoner vil gagne saken bedre enn å bryte ut og motsi både kunnskap og lovverk. Arbeidet med å bevare og styrke Hunderørreten kan miste sitt moment som følge av Orskaug sine ufaglige, forenklede og forvirrende utspill i mjøsavisene og på sosiale medier. En dag er han i avisa og krever uttak av elvegrus fra gyteområdene i Lågen, en annen dag raser han over mindre uhell på gyteplasser nedenfor Hunderfossen.

Orskaugs påstander om at stans i settefiskproduksjonen vil «avlive» både Hunderørreten og mjøsfisket faller på sin urimelighet når Statsforvalteren i GD den 17. februar klart og tydelig redegjør for at bestandssituasjonen skal følges nøye hvert år. Settefiskanlegget skal holdes i beredskap, slik at produksjonen av settefisk kan gjenopptas på kort varsel. De har dessuten iverksatt undersøkelser av eventuelle genetiske skader på bestanden, samtidig som det utredes hvordan man kan unngå skadevirkninger dersom produksjonen av settefisk gjenopptas. Summen av dette tilsier at det ikke er noen som helt fare for at hverken bestanden eller fisket skal forsvinne.

Til og med ordførerne rundt Mjøsa og Lågen har latt seg lure av Orskaugs vranglære. Det er meget beklagelig med slik politisk påtrykk basert på uriktig realitetsforståelse. Jeg vil derfor oppfordre alle ordførere om å ta bedre vare på deres egne, sterkt belastede mjøsørretførende elver før de roper på mer settefisk! Gradvis utbygging av boliger, næringsbygg og infrastruktur ned til elvenes flomsoner har gitt behov for flomsikring av elvene. Summen av slike inngrep har skadet de små og langt mer sårbare bestandene av mjøsørret. Hver elv har sin egen bestand.

Morten Kraabøl, Fåberg, biolog