Bestemor Feddersen setter fra seg nettet med matvarer på det lille bordet i entreen og trekker av seg de svarte hanskene. De er gamle og slitte, men hun har smurt blekk på de verste flekkene. Det er viktig å holde på verdigheten i møtet med okkupantene, tenker hun. Som vanlig har hun stått lenge i kø for å få kjøpt mat; 20 småsild og noen halvråtne poteter er det magre resultatet. Smør til å steke i finnes ikke, så fiskene må kokes, men med persille og gressløk fra pottene i vinduskarmen kan det likevel bli et brukbart måltid for de to barnebarna.

Slik åpner Sigrid Undset fortellingen om «Little Pernille». Dette er den første av 12 fortellinger i en bok skrevet av 12 forfatter fra okkuperte land og utgitt i USA i 1945. Youth Replies, I Can er bokens tittel, og undertittelen, «stories of resistance», forteller at det dreier seg om unges innsats i motstandsbevegelsen. Jan Masaryk, sønn av den tsjekkiske landsfaderen Thomas Masaryk, er én av bidragsyterne, en annen er nobelprisvinneren Pearl S. Buck. Initiativet til boken kom fra organisasjonen Food for Freedom, som planla hjelp til det sultrammete Europa når krigen var over. Tyskland kapitulerte samme år som boken kom ut, og det er kanskje grunnen til at den ikke har vært kjent tidligere. Et eksemplar dukket opp i 2020, da Allan og Karsten Bøe tømte Bøe-gården på Lillehammer for salg. Deres farmor var Bjerkebæks legendariske husholderske Mathea Mortenstuen Bøe, som passet på at ikke alt forsvant i 1949, da Fruen døde.

Undsets heltinne, Lille Pernille, er en tynn og blek elleveåring som smugler lapper gjemt i strømpene sine fra unge Gerda til gartneren i parken. En dag blir Gerda arrestert av Gestapo, og bestemors leilighet blir rekvirert. En tysk soldat flytter inn, og for å redde avslørende papirer, må Pernille oppsøke ham. «Vi er herrer her, og vi vil bli værende her som herrer,» sier han truende og føyer til: «Vi kom hit som venner, ivrig etter å beskytte dere. Vi hadde ikke ventet at dere skulle kjempe mot oss.» Pernille gjemmer de farlige papirene i en kurv med leketøy og får dem med seg ut av huset. Etter denne bragden blir hun brakt i sikkerhet på en gård nær svenskegrensen, men under den videre flukten går det galt. Hun blir truffet av en tysk kule og dør etter å ha kommet fram til Sverige og blitt gjenforent med sin far.

En typisk Undset-detalj er at Pernille dør i en seng som dufter av god såpe. Tilbake på Bjerkebæk, etter fem års eksil i USA, skrev Undset til en amerikansk journalist om alt som manglet i Norge etter nazistenes plyndringer. Jarle Bragelien skaffet kopier av disse brevene, og her nevner Undset blant annet byggevarer og sengetøy, kaffe og strømper, og at noe hun selv savner er god, parfymert såpe. «For vi har bare to sorter, laget av tran mest. Og det som kalles toalettsåpe lukter litt mindre infamt end vaskesåpen.»

En dag i juli 1947 kom en utsending fra selveste kongen til Bjerkebæk. «For fremragende litterært virke og for tjenester for fedrelandet» ble Sigrid Undset tildelt Storkorset av St. Olavs Orden, Norges høyeste utmerkelse. Hennes venn og nabo, Eilif Moe, fotograferte overrekkelsen, men det viste seg at alle bildene var dobbelteksponert og fullstendig kaotiske. Eilif Moes sønn, Ole Henrik Moe, overlot negativene til meg, og museumsfotograf Jan Haug klarte å restaurere dem, før de ble gitt videre til Bjerkebæk/Maihaugen.

20. mai i år, på Sigrid Undsets fødselsdag, mottar museet også boken som ble funnet i Bøe-gården. Det er på dagen 25 år etter at Sigrid Undset-selskapet ble stiftet, nettopp for å ta vare på arven etter forfatteren.

Nan Bentzen Skille, forfatter, Lillehammer