24. februar 2014 annekterte en spesialstyrke på flere titusener soldater Krimhalvøya. De hadde umerkede uniformer, tydeligvis for å skjule deres opphav og nasjonalitet. Men det var ingen tvil om at de var russiske. Hvem ellers ville foreta en illegal invasjon i Ukraina? På godt norsk kan en si at dette både var utrolig brutalt og snikete. På samme datoen, 24. februar i år, angrep igjen Russland Ukraina. Dette tyder på at Putin nå har villet videreføre en krig som startet for åtte år siden.

Ukrainske myndigheter på Krim ble utvilsomt tatt på sengen. For å unngå vold beordret de ikke å yte motstand. 26. februar hadde russerne inntatt parlamentsbygningen i Simferopol. 28. februar godkjente den russiske statsdumaen å innlemme Krim i Russland.

Den vellykkete annekteringen må ha oppmuntret Putin til å gå inn i den østlige delen av Ukraina. 1. mars ble kommunistledere i Donbas-området bedt om å foreta «statskupp» og angripe offentlige bygninger i fylkene Donetsk og Luhansk. Til nå regner en med at 13 – 14.000 mennesker er blitt drept fram til invasjonen i år.

Skal en få et perspektiv på krigen må en gå tilbake til forholdene i Ukraina i 2004 og til den såkalte oransjerevolusjonen fra november 2004 til januar 2005. Ved presidentvalget høsten 2004 var det to kandidater. Viktor Janukovych gjenspeilte en prorussisk orientering og Viktor Jutusjenko en vestlig orientering. Motsetningene mellom disse to har, også i langt historisk perspektiv, preget Ukraina fram til i dag.

Tidlig på høsten 2004 hadde Jutusjenko under mystiske omstendigheter blitt forgiftet, trolig av dioxin. Det er neppe tvil om hvem som stod bak dette. Han overlevde, men ansiktet ble helt vansiret. Dette forskrekket en hel verden. Janukovych ble erklært som vinner, men det var tegn på det hadde forgått valgfusk. I Kyiv og over hele landet var det fredelige demonstrasjoner og opptil en halv million mennesker var samlet på Maidanplassen. Demonstrantene bar oransjefargete flagg, som også ble brukt i Jutusjenkos valgkamp. I begynnelsen av desember grep Ukrainas høyesterett inn og erklærte valgresultatet for ugyldig. Nyvalg ble avholdt 26. desember og da vant Jutusjenko med 52 % mot Janukovitsjs 44 %.

Men ved neste presidentvalg i 2010 vant Janukotvitsj med 49 % av stemmene mot 45 % for motkandidaten Julija Tymosjenko. Valget ble godkjent og han ble innsatt som president til 2015. Tymosjenko, som var statsminister i 2005 og 2007, uttalte at valgresultatet var en tapt mulighet for Ukraina til å bli et verdig medlem av den europeiske familien. Dette var en «spådom» som pekte fram mot det som skjedde i 2014.

Janukovych unnlot i november 2013 å undertegne en tidligere planlagt handelsavtale med EU. I desember tilbød Putin i stedet en økonomisk hjelpepakke på 15. milliarder dollar, som bl.a. omfattet redusert pris på naturgass. Da ble det bråk.

I januar 2014 kom det til store demonstrasjoner på Maidanplassen. Russiske spesialstyrker forsøkte å knuse disse og opptil en million mennesker deltok. Det lå snikskyttere på hustakene rundt plassen og plaffet ned omkring 100 mennesker. Som følge av uroen ble Janukovytch 22. februar avsatt av det ukrainske parlamentet, to dager før annekteringen av Krim. Han flyktet i helikopter til Russland. I kaoset som oppstod etterlot han seg mange avslørende dokumenter, som bl.a. tydet på omfattende korrupsjon.

Russernes plan i 2014 var å destabilisere og svekke Ukraina ved å invadere den østlige delen. Dette ser for øvrig nå ut til å bli et alternativ til den mislykkete planen om å ta Kyiv og hele Ukraina. Som begrunnelse for en invasjon kom Putin med en propagandastrategi, hvor det het:

1. Ukraina må omgjøres til en føderasjon, som tar hensyn til en undertrykt russisk minoritet.
2. Ukrainske politikere og motstandere av en invasjon er nazister.
3. Invasjonen skal nedkjempe en borgerkrig, igangsatt av Vesten.

Det er verdt å merke seg at Putins begrunnelse for angrepet 24.februar i år nærmest er en blåkopi av den i 2014. I tillegg blir ukrainerne nå også kalt homofile. (Kilde: The Road to Unfreedom, Timothy Snyder, 2018.)

Arne Chr. Stryken, sosiolog