Reetablering av en norsk ulvestamme og forvaltning av denne har vært/er preget av sterke interessekonflikter. Men hva med dyrene selv og deres ve og vel?

Ulv er et revirhevdende rovpattedyr som lever i familiegrupper. Arten finnes over store deler av den nordlige halvkule. Gjennomsnittlig revir til en flokk er på ca. 1000 kv.km.

Ulv er ernæringsmessig avhengig av tilgang på animalsk fett/protein. En voksen ulv må i gjennomsnitt ha 2–3 kg kjøtt daglig. Pga. interessekonflikter med landbruket, var den i 1960 utryddet i Skandinavia. Senere reetablerte den seg ved innvandring av dyr fra Russland og Finland.

Ulven ble varig fredet her i landet i 1973. Ulven er en rødlistet art (truet av utryddelse), og underlagt offentlig forvaltning. Den rene norske stammen teller i underkant av 60 dyr. En så liten populasjon har bl.a. utfordringer med innavl. Det er etablert en ulvesone i den sørøstlige del av landet. Det er kun i denne sona at ulven skal kunne formere seg jf.. 4-6 kull/år, hvorav 3 helnorske. Regulering av bestanden skal skje ved lisensjakt og uttak av skadedyr.

Som nevnt trenger ulven, som lever på en smal næringsnisje, store arealer til seg og flokken. Elg og sau på beite beskattes hardest, eksempelvis vil et revir ta ut ca. 120 elg/år. Mens villmarkspreget natur i Norge rundt 1900 utgjorde ca. 50 % av landarealet, er det samme tallet for f.eks. Sør-Norge nå på under 5 % og det skrumper raskt. Menneskelig aktivitet som veier, energianlegg, hyttebygging, skogsdrift, turistaktiviteter, snøskutertrafikk mm er med å bryte opp/innskrenke sammenhengende naturområder som ville dyrearter er avhengige av. Dette har bl.a. ført til at ulven i sitt næringssøk er tvunget tettere inn på «sivilisasjonen».

I forvaltningen står beitenæring/jegere/lokalbefolkning steilt mot ulveforkjemperne. De første ønsker ulven bort, de siste at den skal forbli og ekspandere. Men felles for de begge er at de tenker sak/egeninteresser, der ulven selv lett blir en salderingspost.

Forsnevring og oppstykking av revir, støy/forstyrrelse, jaget av snøskuter og helikopter både underjakt og innhenting av prøver; innavl etc. er etter min mening ikke forenlig med god dyrevelferd og livskvalitet for ulven. Det kan i stedet bidra til kronisk stress.

Fra forkjemperhold blir det pekt på at det er mer ulv i «sammenlignbare» land. Dette er, slik jeg ser det, kun vikarierende argumentasjon. Vi må forholde oss til Norsk Lov og i Lov om Dyrevelferd § 3 står det: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdi den måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare og unødige påkjenninger og belastninger».

Det er vel og bra å gjøre en innsats for truede dyrearter, men da må de ha egnede leveområder/levevilkår. I en landsdel der villmarkspreget natur snart er historie, har de etter min mening ikke det. Da må en spørre seg; blir ulvestammen holdt i live for sin egen skyld – eller vår?

Helge Jordhøy, Gausdal, veterinær