Underernæring hos eldre er dramatisk - noe må gjøres

ERNÆRING: Konsekvenser av underernæring er dramatisk for mange pasienter og unødig kostbart for helse- og omsorgstjenesten, skriver innsenderen.

ERNÆRING: Konsekvenser av underernæring er dramatisk for mange pasienter og unødig kostbart for helse- og omsorgstjenesten, skriver innsenderen. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Norske helseinstitusjoner legger for lite vekt på ernæring i pasientbehandling. En påstand som det har vært fokus på med jevne mellomrom. Nylig ble den svært aktualisert i forbindelse med en meget uheldig situasjon ved et av våre sykehus, der en pasient ble vurdert til å være døende, men som etter noen dager med ernæringsbehandling, viste betydelig bedring og etter hvert ble utskrevet fra sykehuset, i bedring.

Pasient- og brukerombudet mener at betydningen av å vurdere ernæringsstatus, ikke blir tatt alvorlig nok.

Det er forsket og dokumentert mye om eldres ernæring, fysiske og psykiske helse. Det trengs ikke flere utredninger, det trengs at noe blir gjort for å bedre situasjonen.

Kirsti Kolseth, ernæringsfysiolog med master i klinisk ernæring, hevder at vi har mye å lære fra England. Helseinstitusjonene der har fokus på betydningen av pasientens ernæringsstatus. Det er ansatt ernæringsfysiologer ved hver avdeling ved engelske sykehus og disse har en sentral rolle i det tverrfaglige arbeid rundt pasientene. Hvis ernæringsstatus ikke er god nok, kan ernæringsfysiologen nekte utskrivelse.

Helsedirektoratets rapport fra 2017 «Ernæring i helse- og omsorgssektoren» konkluderer med at «deter behov for en bedre tilgjengelighet av fagpersoner med klinisk ernærings-kompetanse, særlig i kommunene». Det kommer fram i samme rapporten at Norge kommer dårligst ut av alle landene i Skandinavia når det gjelder rutiner for ernæringsbehandling ved sykehusene. Mangel på kunnskap og rutiner hos helsepersonell oppgis som årsak.

Stadig strammere kommuneøkonomi og beinharde prioriteringer gir mindre handlingsrom for å imøtekomme økende behov for eldreomsorg. Primærhelsetjenesten preges av for lav grunnbemanning. De ansatte har en arbeidsplan satt opp etter antall besøk – fordelt på vakttidens lengde – ikke etter behovet den enkelte eldre har. Ofte er det også nye helsearbeidere som kommer på vakt flere ganger per uke. Disse har ikke god kjennskap til pasienten og dennes funksjonsnivå. Dette forsterker problemet betydelig.

Å spise alene tre ganger hver dag kan være en utfordring, også for oss som er friske. Ensomhet, depresjon, savn og dårlig matlyst gjør ikke måltidet til en positiv, appetittvekkende og god opplevelse. De ansatte i primærhelsetjenesten har ikke tid til å være til stede og se at den eldre virkelig får i seg mat og drikke.

Det må sikres en bemanning som tillater at helsepersonell har tid nok, kunnskap nok og interesse nok til å ivareta behovene til hver enkelt som trenger omsorg.

Når leger og sykepleiere sier at de mangler kunnskap om fagfeltet og forskning og tilsyn har avdekket mangelfulle rutiner for å oppdage og følge opp underernærte pasienter, både i sykehus og på sykehjem, er det et alvorlig varsku. Kommunene må skaffe seg mer kompetanse på ernæring.

Det må defineres et minimumsbehov for kliniske ernæringsfysiologer til å følge opp denne pasientgruppen og bidra til å kvalitetssikre kommunenes og sykehusenes ernæringsarbeid. Samtidig vil de avlaste pleiepersonalet som har nok med andre viktige pleieoppgaver.

Konsekvenser av underernæring er dramatisk for mange pasienter og unødig kostbart for helse- og omsorgstjenesten. Gode ernæringsrutiner vil fremme restitusjon.

Karin Randgaard, medlem av helseutvalget i Pensjonistforbundet Oppland, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags