I et to siders oppslag i GD lørdag 28. november presenteres Asbjørn Jaklins nye bok Flukten med Norges gull i et forfatterintervju. Jeg har nå lest boken. Jaklins fremstilling av min morfar – kontorsjef, senere bankdirektør Andreas Lund – og hans rolle i dramaet, er i store deler uriktig.

I forbindelse med åpningen av hvelvet i Norges Bank på Lillehammer natt til 19. april 1940, da 49 tonn gull i største hemmelighet skulle bringes ombord på et tog og fraktes nordover, skulle Lund komme til å havne i begivenhetenes sentrum.

Jaklin unnlater å nevne at papirene med siffernøkkelen til bankhvelvets kodelås var blitt sendt fra Lillehammer til hovedkontoret i Oslo allerede 10. april. Men dette er helt sentralt. Det skjedde etter ordre fra Norges Banks direktør Nicolai Rygg, etter at han hadde inspisert hvelvet. En panikkhandling som fort kunne blitt skjebnesvanger.

En annen, avgjørende kjensgjerning er at kontorsjef Lund, uten at noen visste det, hadde notert det første og det siste tallet i koden til sifferlåsen på en lapp. De mellomliggende tallene hadde han prøvd å lære seg utenat, slik at han, ifølge hans egne nedtegnelser, «nok skulle kunne åpne hvelvet i et knipetak». Panserhvelvet var helt nytt; han hadde åpnet det bare én gang tidligere.

Han hadde nok håpet å unngå å havne i det knipetaket. Men det var nettopp hva som skjedde.

Den aktuelle natten var to av bestyrerne til stede med hver sin nøkkel til hvelvdørens øvrige låser. Andreas Lund må utvilsomt ha trodd at operasjonsleder Fredrik Haslund, mannen «med alle fullmakter» fra regjeringen, selv var i besittelse av sifrene til kodelåsen. Han må ha regnet det som selvsagt at Haslund og finansminister Oscar Torp hadde vært i kontakt med Nicolai Rygg, fått hans aksept for planene, og mottatt sifferkoden fra ham.

Det må ha kommet som et kolossalt sjokk på alle tilstedeværende foran hvelvet at Haslund ikke kjente til koden. Og Haslund på sin side kan ikke ha blitt mindre sjokkert da han erfarte at koden ikke fantes nedskrevet på papir i banken. Det er hevet over tvil at han deretter ringte til finansminister Torp, og like liten tvil om at Torp beordret bruk av dynamitt. Andreas Lund skal da ha opplyst om at bruk av dynamitt ville sprenge hele bygningen i luften, men etterlate det sprengningssikre hvelvet intakt.

Lund må ha hatt et håp om at Haslund i siste øyeblikk ville få kodeopplysningene av Torp over telefon. Da det ikke skjedde, må han ha innsett at han ikke hadde noe valg: Han ville måtte påta seg åpningen av hvelvet på egen hånd, uten annet å hjelpe seg med enn de to tallene han hadde skrevet ned, og ellers bare sin egen hukommelse. Tyske styrker nærmet seg for alvor byen. Lund var stresset og nervøs, fremgår det av hans egen, senere beretning. Det tok ham en halvtime å få åpnet hvelvdøren med tallskiven som måtte innstilles med millimeterpresisjon.

Kan Fredrik Haslund, etter å ha vært så nær ved å mislykkes med hele gulltransporten, ha pålagt samtlige tilstedeværende taushetsplikt? Det er en nærliggende antagelse.

Jeg våger å påstå at det var Andreas Lunds private sikkerhetsforanstaltning som faktisk ble redningen for hele gulltransporten, som ellers ville ha endt i total fiasko. Som takk for innsatsen er han i flere beretninger siden blitt sittende igjen med svarteper. Nå senest i GDs oppslag 28/11, hvor Jaklins drøye spekulasjoner formidles ukritisk. Lund beskrives som en mulig sabotør. Altså en slags femtekolonnist. Det er å snu saken fullstendig på hodet.

Erik Bystad, Lillehammer