Gå til sidens hovedinnhold

Utbygging på Skei – nå må Gausdal våkne!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Utbyggingen av fritidshus har skutt voldsom fart i mange distriktskommuner de siste årene. Omfanget er så vidt stort og effektene på areal, miljø og klima så alvorlige at det er på høy tid å stanse opp og stille kritiske spørsmål til utviklingen. Ikke minst er det viktig å få fakta på bordet, og ikke bare operere med overfladiske politiske påstander om hvor gunstig dette er for Bygde-Norge.

De foreslåtte planene for videre utvikling på Skei har fått mange til å riste på hodet og Anne Synnøve Østensen i Gausdal bør få ros og støtte for at hun tar opp kontroversielle og viktige spørsmål i offentligheten.

Det er en utbredt myte at den omfattende utbyggingen av fritidshus – for vi kan ikke lenger bruke begrepet «hytte» om store, moderne boliger med høy teknisk standard – er et ubetinget gode for distriktene. Og det er ganske merkelig at ikke flere lokalpolitikere har innsett at selv om denne utviklingen fører til en enorm privat verdiskaping, så blir ikke levekårene i distriktene særlig bedre, snarere tvert imot.

Når vi ser litt nærmere på den sosioøkonomiske utviklingen i Bygde-Norge, så viser det seg at i flertallet av kommuner som har satset stort på utbygging av fritidseiendommer de siste tiårene så har dette gitt små bidrag til levekår og samfunnsutvikling. Flere av de største hyttekommunene i landet har befolkningsnedgang, tap av arbeidsplasser, og ligger i nedre del av skalaen av alle landets kommuner når det gjelder gjennomsnitts inntekter. De store hyttekommunene sliter med akkurat det samme som nær sagt alle landets distriktskommuner; en redusert og aldrende befolkning, fraflytting av kvinner og unge, tap av kompetanse arbeidsplasser, nedgang i tradisjonelle næringer og tap av service- og tjenestetilbud.

Realiteten er at den storstilte utbyggingen av fritidseiendommer fører til en enorm privat verdiskapning på relativt få hender, samtidig som bygdene opplever økende offentlig fattigdom. Hvis hyttebygging er så gildt for distriktene – hvorfor skapes ikke mer fremgang lokalt?

Det er dette spørsmålet politikerne må stille når man skal ta stilling til framtidige næringsveier. Når eiendomsutvikler Johan Georg Johnsen sjikanerer Anne Synnøve Østensen i Gausdal fordi hun våger å stille viktige spørsmål om det er riktig vei å gå med en gigantoman utbygging på Skei, må politikerne møte dette med kritiske spørsmål. Når Johnsen påstår at utbygging av fritidshus i Gausdal sørger for fire hundre arbeidsplasser, så bør han svare på følgende: hvor mange av disse arbeidsplassene er folk som bor fast i bygda og skatter dit, hvor mange entreprenører og andre firmaer er lokalisert i og skatter til Gausdal, hvor mange er utenlandske sesongarbeider og hvilke lønn har de, hvor kommer materialene og alt annet utstyr fra, hvor stor andel er lokalt og hvor mye (eller lite) støtter dette faktisk opp om lokale bedrifter?

Erfaringene fra mange hyttekommuner er ganske negative både når det gjelder både utvikling av lokalsamfunn og miljøkostnader. Noen få grunneiere og store selskaper tjener svært mye penger, men en stor del av entreprenør- og varehandelsiden har sin skattebase andre steder enn der fritidseiendommene bygges. Det gjør lite for et bygdesamfunn å få en ny Kiwi eller Jokerbutikk, kanskje en håndfull lavtlønnede arbeidsplasser, mens det aller meste av verdiskapningen tilfaller kjeden som har hovedkontor et helt annet sted.

Det er også et faktum at utbyggingen av fritidshus baserer seg på en stor andel lavtlønnede, dels underbetalte, sesongarbeidere og innslag av sosial dumping, at kommunene på helt urimelig vis må koste grunnleggende infrastruktur som utbygger slipper, at utbyggingen båndlegger store arealer som går utover fellesskapets interesser og hele sektoren gir et stort og negativt bidrag til klimautslipp.

En storstilt videre utbygging på Skei og i Gausdal Nordfjell vil etter all sannsynlighet forsterke problemer og sosiale forskjeller i Gausdal. Noen få vil skumme mye fløte på fellesskapets bekostning, mye natur vil bli ødelagt og kommunen vil pådra seg store økonomiske forpliktelser som vil gå utover det offentlige tjenestetilbudet i kommunen i lang tid framover. Det er hinsides fornuft og rimelighet at den jevne gausdøl skal betale for omfattende naturødeleggelser og privat verdiskapning som tilfaller noen ganske få.

Ønsker Gausdal virkelig en framtid med ytterligere nedbygging av utmark, økende konflikter med beiteinteresser og landbruk, press på kommunale tjenester og stor import av ekstern og billig arbeidskraft? Neppe – og det er ikke for sent å stikke fingeren i jorda, se på fakta og planlegge for en utvikling som tar mer miljøhensyn, som er bedre forankret i bygda og som faktisk tjener fellesskapets interesser i det lange løp.

Bjørn P. Kaltenborn, seniorforsker Norsk institutt for naturforskning (NINA)