Gå til sidens hovedinnhold

Ute av syne - ute av sinn!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Det er like mange rullestolbrukere i Norge som det er innbyggere i Bodø, men sannsynligheten er veldig mye større for at du hører Bodø-dialekt enn ser en i rullestol på NRK. Hvorfor snakker vi ikke mer om inkludering av Norges største minoritet, funksjonshemmede?

I valget kan du være trygg på på at debatten heller dreier seg om de rundt 500 som søker abort etter uke 12, eller de 14 000 som har kontantstøtte, enn om de over 100 000 som vil, men ikke får jobbe. Arbeidsmarkedet er ikke tilgjengelig for alle. Derfor er FN-konvensjonen for funksjonshemmedes menneskerettigheter viktig. Og vi vil, i motsetning til mange andre partier, ta den inn i norsk lov sammen med de andre menneskerettskonvensjonene våre.

Når mange funksjonshemmede skoleelever fritas fra deler av undervisningen, og 1 av 4 med funksjonsnedsettelse mottar ytelser fra folketrygden, så er det ikke fordi denne gruppen er dummere, latere eller mindre engasjert enn øvrig befolkning. Det er ene og alene fordi vi som storsamfunn diskriminerer, utestenger og blokkerer for at mennesker tilhørende denne gruppen skal få utfolde seg og leve frie liv. 80 % av grunnskolebyggene i landet mangler universell utforming, og velferdsordningene våre tvinger ofte folk inn i passive mottakerroller fremfor å legge til rette for aktiv samfunnsdeltakelse.

I partiprogrammet til MDG står det at ingen skal bli funksjonshemmet i møte med samfunnet. Det betyr at det offentlige skal tilrettelegge, og lage regler som gjør at også private skal gjøre at naboen min og førerhunden hans, eller min kollega i rullestol, kommer seg like selvfølgelig rundt som det jeg selv gjør. At alle skal kunne leve aktive og meningsfulle liv, selv om biologien vår er forskjellig.

Dagens situasjon er ikke bra. For når vi utestenger mer enn 100000 mennesker med potensialer, ønsker og drømmer, så er det alle, og ikke den enkelte som får en funksjonshemning. Det er storsamfunnet som får kostnader og ikke bidrag. Det er vi som går glipp av mangfoldet, perspektivene, ideene og de kloke hodene.

Problemet er at denne gruppen er ute av syne, og ute av sinn. De blir ikke sett, hørt eller invitert til debatt.

Det er å forvente at det føles fremmed å se en med funksjonsnedsettelse når politikere ikke engang krever at den offentlige skolen er tilrettelagt.

Jeg selv har nok ikke alle svarene, men på Stortinget skal jeg samarbeide tett med relevante organisasjoner for å finne gode løsninger og kreve klare tidsrammer så nødvendige grep blir gjennomført. MDG går til valg på å løfte denne gruppen, og kommer best ut av alle partier, både ifølge Norsk handikapforbunds valganalyse, og i Ulobas valgomat.

For meg er funksjonshemmedes likestillingskamp, like opplagt som kvinnenes. Vi kan nemlig ikke kalle oss et fungerende samfunn så lenge vi forskjellsbehandler 20 % av befolkningen. Det første vi må gjøre er å sikre funksjonshemmede tilgang til grunnleggende menneskerettigheter på samme måte som vi gjør det for kvinner og barn – nemlig ved å ta inn også funksjonshemmedes FN-konvensjon i Menneskerettsloven. Straks og uten forbehold!

Karina Ødegård, stortingskandidat i Oppland for Miljøpartiet de Grønne