Fylkesvaraordføreren i Innlandet har til sammen brukt 32 timer i bil i løpet av to uker. Mange timer i bil må nødvendigvis prege livet som heltidspolitiker i et stort distriktsfylke. Dels fordi fylkeskommunen har virksomhet i alle fylkets regioner. Men også fordi kontakten mellom folkevalgte og folk i alle deler av fylket er vesentlig for folkestyret.

Hove kjenner på en konstant dårlig samvittighet for å ikke være både her og der. Det er en god refleks. Den dagen framtredende folkevalgte ikke lenger kjenner på slike forpliktelser, svekkes også evnen til å fylle politikerrollen.

At et oppdrag som innebærer lange arbeidsdager i transport kan være utmattende, er det ingen tvil om. At den tida som går med til transport kunne vært bedre anvendt, er også riktig. Og at dette gjør arbeidsdagene lengre enn det som kan omtales som «normalarbeidsdag», er ganske så åpenbart.

Slik er det å tjene folk i et fylke med enorme avstander, og et fylke der alternativene til privatbilen for mange er ikke-eksisterende, enten det er til daglige arbeidsreiser, eller i andre sammenhenger. For fylkespolitikere må det bli det mange dager med transport, der tida brukes bak rattet i stedet for foran en pc, i et møterom eller sammen med de man representerer.

Fylkesvaraordførerens frykt for at store avstander sliter ut både folkevalgte og ansatte, må vi likevel ta på alvor. Det er et demokratisk problem dersom folks forventninger til folkevalgte ikke innfris, og det er demokratisk problem dersom det begrenser rekrutteringen til fylkespolitikken at rollen som folkevalgt ikke er til å holde ut. Det er lov å ønske seg tilbake til tida da Oppland var eget fylke og avstandene noe mindre, men vi finner ikke morgendagens svar ved å fokusere på det som var.