Gå til sidens hovedinnhold

Utøya – 10 år er meget kort tid, men likevel!

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

22. juli 2011 er en dato jeg til mine dagers ende vil huske som det var i går – jeg glemmer den ikke, verken ved årsmarkeringer eller i hverdagen. Allikevel – for oss voksne er 10 år kort tid. Men dagens ungdom som har alderen som de fleste Utøya-ofrene hadde i 2011, husker lite av hva som skjedde. Derfor må vi fortsette å markere 22. juli – hvert eneste år – i demokratiets og antiterrorens navn. Det handler ikke om høyre- eller venstreorientert politikk – men om ekstremisme og ondskap satt i system som vi uavhengig av politisk ståsted må kjempe med alle midler imot. Å minnes og fortelle historien er første bud i bekjempelsen – alltid!

Ettermiddagen 22. juli 2011 var jeg på Vestnes med venner og skulle på årets Moldejazz. Forventningens glede og høy partyfaktor ble raskt erstattet av sjokk og vantro. Scenarier fra Oslo rullet over TV-skjermen. Mange av os skjemmes fortsatt når vi erkjenner hva første tanken var: Dette må være ytterliggående, religiøs ekstremisme – selvsagt utført av utlendinger. Vi tenkte 9–11 som bare knappe ti år tidligere hadde rystet den vestlige verden i sine grunnvoller.

Bombardementet i Oslo var rystende men likevel fortsatte sommerdagen – om ikke helt som normalt, så dog – med sine ferie- og kulturaktiviteter rundt i det ganske land. På ferjen fra Vestnes til Molde kom de første meldinger om skyting og drepte på Utøya. Det kom meldinger på telefonen fra familie og venner som ville forsikre seg om hvor man hadde hverandre. Og meldinger fra venner som var kalt i Heimevernet og ville si «hei» og «glad i deg» – nærmest for å ha gjort det – i tilfelle……. Helt absurd atmosfære å oppleve i lille, trygge Norge!

Folk sto stille-stille i regnet på Moldejazz og hørte apatisk på Sinéad O’Connor og Röyksopp – med oppmerksomheten på de evig lysende mobiltelefonskjermene sine – før arrangørene til slutt stoppet hele arrangementet. Stillheten og de lavmælte samtaler til folk som forlot konsertarenaen – hele atmosfæren signaliserte at Norge var i sjokk og sto midt i noe som dersom man hadde laget fiksjonsfilm med samme innhold som virkeligheten nå var, da ville den fått én på terningen – med begrunnelsen «ingen troverdighet eller referanse til virkeligheten».

Ekstremisme – politisk eller religiøs, ondskap satt i system av mentalt syke mennesker finnes også i Norge. Uansett velstand og et velfungerende velferdssystem som kan fange opp og forebygge terror og andre ekstremistiske handlinger, så må vi hver dag være oss bevisste at vi ikke er usårlige – slett, slett ikke!

At noen iblant oss måtte bøte med livet. At noen iblant oss resten av livet må leve med psykiske sår etter å ha overlevd på Utøya. At noen iblant oss må leve med umenneskelige savn etter sine umistelige. At noen av oss bevisstløst umiddelbart trodde at dette var en «utenfrakommende» ekstremisme som herjet. Det er alt sammen en pris vi må betale for at også Norge har en historie – som må fortelles og markeres igjen og igjen, ikke minst for våre ungdommer – i demokratiets og antiterrorens navn.

Vi må aldri, aldri, aldri glemme!

Hanne Alstrup Velure, Lesja, sentralstyremedlem i Høyre