Vag kritikk som hersketeknikk?

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.GDs kulturjournalist Per Ivar Henriksbø anmelder romanen Melkeveien, og roser romandebutant Pauline Östgård for å skrive innsiktsfullt fra barneperspektivet, men pirker på valg av bøyingsendelser. Det siste gjør han uten forklaring og med et utvalg eksempler som ikke egner seg for å gi klarhet i noe som helst.

Henriksbø skriver at han stusser over «hvorfor hun skriver «jenta» og «hytta», men «bryggen», «natten» og «boken» i stedet for «brygga», «natta» og «boka». Jeg vil tro at overvekten av GDs lesere tolker dette som at Östgård, den unge debutanten, har et ujevnt språk. Hun burde vært konsekvent og valgt samme bøyingsendelse i alle disse ordene.

«Jenta», «hytta», «bryggen», «natten» og «boken» er alle hunkjønnsord i bestemt form entall. Disse har valgfri endelse, hvor «-en» gir assosiasjoner til et konservativt bokmål, og «-a» til et mer folkelig eller radikalt bokmål. Dette er likevel bare ett av veldig mange valg språkbrukeren tar, bevisst eller ubevisst, innenfor det store mulighetsrommet som den norske språknormeringen byr på.

Det er summen av språklige valg som gir et inntrykk av stiltone. Henriksbø selv bruker «jenta», når han skriver om hovedpersonen i Østgårds roman. Dette er et nokså umarkert valg. Men han skriver også «moren» og «behandlingen», som begge er ord i samme ordklasse og bøyingskategori som «jenta» og de andre ordene han trekker frem fra romanen. Andre konservative valg Henriksbø selv gjør, er å bruke foranstilt eiendomspronomen, som i «sin eier» eller «sitt liv». Og så heller det i radikal retning i ordvalget «kjenslevar».

Poenget mitt her er ikke å undergrave kulturjournalistens språklige troverdighet, men å gi et lite glimt av hvor sammensatt språklige valg er for den skrivende. Jeg har til gode å lese Östgårds roman – og gleder meg til det. Anmelderens eksempler egner seg ikke til å advare om språklig inkonsekvens. Det kan være gode grunner til å bruke begge bøyingsendelsene for hunkjønnssubstantiv, og Henriksbø gjør det selv i egen tekst. Men i anmeldelsen sin tåkelegger han dette på en måte som kan få det til å se klinkende klart ut: Den unge debutanten har litt å strekke seg etter i språket.

Jeg har fire hypoteser om hva som han ha skjedd: Hadde jeg ikke visst bedre, kunne jeg mistenkt den drevne kulturjournalisten for å bruke ubegrunnet kritikk som en hersketeknikk i møte med den mindre erfarne forfatteren. Men Henriksbø er en rimelig fyr, så denne stryker jeg. En annen tolkning er at han har hatt bruk for å balansere en anmeldelse med mye ros, og har slengt på et lettvint og lite gjennomtenkt kritisk moment. Et tredje alternativ er at journalisten ikke vet bedre, og tror han kommer med godt belegg for noe som bare er en vag følelse. Et fjerde alternativ er at kulturjournalistikk har så trange kår at Henriksbø ikke fikk bruke flere ord, og dermed ikke fikk plass til begrunnelsen sin. I så fall mener jeg det er et eksempel på at kort ikke alltid er godt. Kort kan bli feil, fordummende og urettferdig.

For den som er nysgjerrig på romanen Melkeveien, som meg, så vil jeg anbefale å enten overse språkkritikken eller be om en bedre begrunnelse. Språk bør være et relevant felt innenfor kulturjournalistikken. For den som er nysgjerrig på språk og stil (ikke bare rett og galt), anbefaler jeg Språkrådets hjemmeside med et søk på "skrivemåter og konsekvens". Eller man kan starte med å undersøke eget språk.

Kristin Andvik Hoaas, norsklærer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags