En duft av svinenakke, ramsløk og jordskokk er i ferd med å bre seg blant designmøblene og Macbook-ene i kontorlandskapet. I andre etasje i gamle Liehjørnet i Vågåmo, strategisk plassert midt i sentrum, har en gruppe gründere flyttet inn – og nå skal de ha lunsj.
– Vi er et kontorfellesskap, som akkurat i dag legger litt mer vekt på ordet fellesskap enn på ordet kontor, sier initiativtaker Torill Bye Wilhelmsen, og svirrer rundt i rommet mens de andre gründerne finner sine plasser rundt bordet.
Innerst ved vinduet har en grafisk designer satt seg. Tvers overfor henne sitter den daglige lederen i en turistbedrift, og ved siden av ham har en garver tatt plass. Nedover bordet sitter enda et par grafiske designere og prosjektledere, samt en frilans skuespiller.
Noen er innom daglig, andre kommer en gang i uken. De kommer fra fire ulike kommuner i Nord-Gudbrandsdalen, så enkelte har kjørt et stykke for å komme hit. Til sommeren får de selskap av ytterligere to selvstendig næringsdrivende, begge fra Stavanger.
– Skal jeg si noe nå? spør Torill Bye Wilhelmsen når alle har satt seg. Så ønsker hun alle velkommen, særlig hun som er på bedriftsbesøk fra Nordland for å se hvordan de gjør ting i Vågå.
Selv kom Torill Bye Wilhelmsen flyttende til området i 2007 og har siden rukket å bli både huseier, bedriftsleder og småbarnsmor. Målet med BETA, kontorfellesskapet hun har vært med å grunnlegge, er at andre som jobber innenfor kulturbaserte næringer skal ha et sted å møtes.
– BETA er et slags kreativt laboratorium for lynrask iverksetting av gode ideer. Det begynte med at jeg startet bedriften Fjellflyt i 2014 og prøvde å samle gründere fra hele Norge i et slags mentalt fellesskap på nettet. Så følte jeg veldig på behovet av å ha et fysisk fellesskap der jeg var til daglig. Jeg begynte å lete etter andre som også hadde behov for kreative sparringspartnere og det å gå til en jobb, og ikke bare sitte på et hjemmekontor og sulle rundt i pysjbuksa. Jeg har brukt det siste året på å komme i kontakt med folk som har lyst til å starte BETA, og til slutt var vi en hel gjeng. Dette er et fellesprosjekt, påpeker Torill Bye Wilhelmsen.
Initiativet kommer fra gründerne selv. Kommunen har allerede etablert sin næringshage, den ligger et annet sted og har ikke noe med dette å gjøre. At BETA ikke er resultat av noe kommunalt politisk vedtak, gir gründerne rundt bordet helt andre muligheter.
Svinenakke med ramsløk og jordskokk til lunsj, for eksempel. Samt den søte følelsen av å skape sin egen framtid.
De siste ukene har GD skrevet om befolkningsnedgangen i Gudbrandsdalen og de utfordringene som venter lokalsamfunnene våre, dersom ikke noe gjøres.
Og jo, Gudbrandsdalen er en av regionene i Norge med lavest arbeidsledighet og dermed færrest ledige hender. Men en større og større andel av befolkningen i Gudbrandsdalen er sysselsatt i offentlig sektor.
NHOs Kommune-NM rangerer kommunene etter attraktivitet og lokal vekstkraft basert på forhold ved næringsliv, arbeidsmarked, demografi, kompetanse og kommunal økonomi.
I Gudbrandsdalen havner alle kommunene nord for Øyer et sted mellom 237. og 304. plass når samtlige 428 norske kommuner er vurdert.
Hva er det vi ikke får til?
«Vi har tradisjonelt sett snakket om at vi er nødt til å få nye arbeidsplasser. Men jeg tror også at det viktig at bygda har et mangfold i kultur og annerledeshet», uttalte tidligere NHO-direktør- og nåværende statssekretær Christl Kvam under GDs debatt om fraflytting under Litteraturfestivalen onsdag denne uken.
Når Christl Kvam etterspør større mangfold, kan hun lene seg på den amerikanske forfatteren og trend-guruen Richard Florida, som i sin bok «The Rise of the Creative Class» mener at det finnes en direkte sammenheng mellom økonomisk vekst og annerledeshet: Jo flere innvandrere, homofile og kunstnere som bor på et sted, jo bedre går bedriftene. Skal man få til innovasjon, trenger man toleranse.
«Mange svært kreative mennesker følte seg utenfor da de vokste opp» skriver Florida.
I rapporten «Skeiv på bygda» kommer Senter for kunnskap og likestilling (KUN) med følgende råd til småkommuner som sliter med fraflytting:
«Manglende trivsel i ungdomstiden og opplevd mangel på mangfold, toleranse og inkludering kan være en årsak til at ungdom flytter og ikke ønsker å flytte tilbake. Mangfoldsarbeid kan være en sentral forutsetning for at tilflyttingsprosjekter og lignende regionale satsinger sal lykkes i sine målsettinger. Mangfold handler ikke bare om kjønn og seksualitet (…) Lokalsamfunn som oppleves som homogene vil nødvendigvis framstå som et attraktivt bosted for færre mennesker enn lokalsamfunn som oppleves som mer mangfoldige. For lokalsamfunn i rurale strøk kan det være et godt strategisk grep å jobbe for et omdømme som et mangfoldig og inkluderende sted.»
Toleranse og åpenhet. Det er akkurat hva Torill Bye Wilhelmsen føler hun har møtt i Vågå. I rikt monn.
Å være gründer har fått en annen status enn før
Torill Bye Wilhelmsen, bedriftsleder
– Vagværer har lyst til å bli kjent med nye folk, sier Wilhelmsen.
– Hva slags folk er det som har lyst til å etablere seg som gründere i Vågå, da?
– Jeg tror det er helt vanlige folk, mennesker som har lyst til å drive med litt uvanlige ting. Folk som setter pris på det gode bomiljøet vi har her. Folk som liker friluftsliv og ønsker seg en livsstil der man har frihet til å styre mye av dagen sin selv. Folk som ønsker seg et liv med mindre forbrukspress. Folk som har lyst til å sette i verk sine egne ideer, og ikke bare arbeidsgiveren sine. Vi som holder til på BETA har stor indre drivkraft og høye krav. Vi vil ha det bra, og gjør mye for å få det, sier Torill Bye Wilhelmsen.
Selv var hun på en studietur til den amerikanske byen Portland i fjor, og kom hjem til Vågå med en enda sterke følelse av at gründervirksomhet er framtida.
– I USA regner man med at 40 prosent av arbeidsstokken kommer til å være frilansere og selvstendig næringsdrivende med egen småbedrift innen 2020, sier Torill Bye Wilhelmsen.
– Det å være gründer har fått en annen status enn det hadde før. Det er større sosial aksept for å si «jeg skal ha min egen bedrift». I tillegg er det de siste årene innført en del ordninger som gjør det lettere å drive egen bedrift enn det var før.
Over Rudi gard i Sør-Fron henger det en stor, gul sol. Det er en onsdag midt i mai, og Næringslivets dag.
Ved et bord har Huub Huijs rigget seg til med nye produkter fra bryggeriet sitt i Dovre. «Raudøl» og «Rektor», står det på flaskene. Rundt ham vrimler det av folk som skal smake, folk som skal treffes, veksle visittkort, legge planer, takke for sist.
– Det å være næringsdrivende i Gudbrandsdalen er veldig lettvint, sier Huijs
Det virker som om vårværet utenfor har tatt med seg en viss optimisme.
– I Gudbrandsdalen er det lite som forstyrrer, her er det god plass til å tenke ut ideer. Med god distribusjon er det fint å bo og drive næring på et sånt rolig sted, sier Huub Huijs, som selv jobbet som frilansmusiker da han fremdeles bodde i Nederland.
Fri og selvstendig, det er det han har vært vant til å være. Å ta seg en heltidsjobb i kommunen var derfor aldri aktuelt da han kom flyttende til Norge.
– Aldri, sier Huijs, og setter flere ølflasker på bordet. Bransjen han har valgt seg er en av de strengest regulerte i hele landet. For to år siden mottok han et 15 sider langt brev fra Helsedirektoratet, etter å ha jublet på Facebook om at han hadde gått til topps i VGs store juleøltest. Slikt gjør man ikke ustraffet.
Det å være næringsdrivende i Gudbrandsdalen er veldig lettvint
Hubertus Huijs, ølbrygger
– Mange nordmenn har inntrykk av at det er spesielt tungvint å drive næring i dette landet?
– I Nederland og EU er ikke byråkratiet mindre. Ting kan selvfølgelig ta tid her, men det gjør det over alt. Jeg har ingenting å klage på, sier Huub Huijs muntert.
Driftige nederlendere, vet du. Vi døler er jo som kjent et sidrumpa folkeferd. Eller hvordan var det igjen?
– Jeg har mye mer tro på å møte enkeltmennesker og finne ut hvordan de er, enn å karakterisere folk i en hel landsdel, sier Torill Bye Wilhelmsen i Vågå.
– På alle steder er det store lokale forskjeller. Her i Vågå finnes det lommer av vilt kreative mennesker som driver med spennende ting – ta bare frikjørermiljøet. I samme bygd finner vi også mennesker som synes status quo er helt greit.
Ute på kjøkkenet i kontorfellesskapet BETA er kokken Matthias Hauge i ferd med å pakke sammen utstyret sitt etter dagens lunsj. Han flyttet til området fra Haugesund for et års tid siden, og har sammen med samboeren tenkt å gjøre stasgården Nigard Svare til et av landets beste matsteder.
Snart kan han få selskap av flere rogalendinger: Tirsdag kom den første flyttebilen fra Stavanger, og ytterligere to familier er veg. Totalt kan et sted mellom 10 og 20 Stavanger-folk gjøre vagværer av seg de neste månedene, dersom prognosene til Torill Bye Wilhelmsen holder stikk. Hun og kollegene på BETA har jobbet aktivt i nettverket sitt for å rekruttere nye innbyggere til kommunen.
– Vi følger med på Yr, og sender solfylte bilder fra Vågå hver gang vi ser at det regner i Stavanger. Og det gjør det stort sett hele tiden.
– Men er det ikke egentlig en offentlig oppgave, det dere driver med?
Vi følger med på Yr, og sender solfylte bilder fra Vågå hver gang vi ser at det regner i Stavanger
Torill Bye Wilhelmsen, bedriftsleder
– Hvorfor skulle det være det? Alle som er glad i stedet de bor på må selv ta ansvar for det. Det handler om å være en samfunnsborger. Tilflytting er altfor viktig til at det kan overlates til kommunen alene, sier Torill Bye Wilhelmsen, og gjør seg klar til å ta fatt på siste del av arbeidsdagen.
Utenfor er ettermiddagen i Gudbrandsdalen er langsomt i ferd med å bli kveld.
Lys kveld, vel å merke.