Vaktbikkja går seg vill i følelser

Hålka er et dagligdags tema - men viktig for leserne der og da.

Hålka er et dagligdags tema - men viktig for leserne der og da. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg

Som gammel journalist er det med stigende forundring jeg leser GD. På 3. juledag for eksempel, etter at kunstnerens selvmord har dominert tradisjonelle og sosiale medier i flere dager, er tittelen i GD: Ari Behn er død.

Hva med vinkling, Lillehammer-tilknytningen, besøkene på Jørstad og Litteraturfestivalen? En telefon til Maihaugen, til tidligere leder av festivalen?

Vinklingen kom omsider, på nett i løpet av 3. juledag og i avisen dagen etterpå. Og vi hører allerede forsvaret: Papiravisen er døende, og mest for alle oss som går med brodder, staver og rullator i gågata. I GD knitrer papiret (selv om det etter sigende fremdeles genererer størst inntekter), her er det nettet som gjelder, eller på stammespråket: Digitalt først.

Når Adresseavisen før jul kommer med en sak som har gått lokalavisen hus forbi, om delegasjonen fra Lillehammer som dro over Dovre for å tilby trønderne halve OL, er det derfor interessant å se hva GD gjør ut av stoffet. I Adressa ligger saken på topp om kvelden fredag den 13(!) og utgjør hovedoppslaget dagen etter. I Aftenposten (som samarbeider med Adresseavisen), har saken også en prominent plass. Men i GD tar det mer enn et halvt døgn før den blir sakset på GD.no, og først mandag 16. desember står den på trykk. Da som hovedoppslag.

Var det noen som sa digitalt først? I GD gjelder tydeligvis: Digitalt dagen derpå.

Én ting er et usannsynlig OL i en fjern fremtid. Men hva med alle de andre sakene? Hva med styre og stell for øvrig, når avisen gang på gang ikke greier å fange opp nyheter som ligger oppe i dagen? Som leser opplever du at jakten på følelser er viktigere enn jakten på nyheter. De individuelle skjebnene, uten samfunnsmessig relevans, prioriteres høyere enn vaktbikkjefunksjonen.

Riktignok har GD også fulgt opp noen saker på en god måte – ett blant flere eksempler er Nortura-nedleggelsen på Otta. Og bare for at det er sagt – i denne typen saker har også de følelsesmessige reaksjonene en naturlig plass.

Likevel er det lett å kjenne på en uro. Er det noen i avisen som forsøker å følge med på det som foregår i de lukkede rom? Gjør jakten på tåredryppende historier om Per (67) og Mari (30) at det ikke blir tid til å gå pengeinteresser, maktpersoner og myndigheter etter i sømmene? Nå forarges alle over høyblokka som reiser seg i Mesnakvartalet. Noen snakker om voldtekt mot Lillehammer, andre om bymuren og gjøkunger i småbyen. Det er for sent å protestere. Som innbyggere får vi en følelse av at ting bokstavelig talt skjer over hodene våre. Hvilke andre inngrep pønskes det på?

Og er det ikke snart på tide med et dypdykk i klimakrisens konsekvenser for vintersportsbyen? Så langt skrives det mest om kunstsnøproduksjon og oppvarming av fotballbaner.

Den ulmende uroen er den viktigste beveggrunnen for dette innlegget. Men den umiddelbare, ytre anledningen er banal. Tirsdag morgen, etter mange dager med stålhålke, pøste det ned igjen. I gatene sto biler på tvers. Ungene huiet og seilte nedover på speilblanke fortau. Voksne folk måtte gå midt i veien for å holde seg på bena.

Så sjekker man mobilen. Vær og føre er godt stoff, ja i de fleste aviser en klikkvinner. Men ikke i GD. Når argumentet for å la papiravisen forfalle er at verden er digital, er det overraskende at kaoset og glatta i Lillehammer først blir nettsak etter at folk flest har dratt på jobb om morgenen.

Det vi savner er at journalistene i større grad bruker øyne og ører, at de beveger seg ut, undersøker, spør og graver og bruker sin kritiske sans både når det gjelder de dagligdagse sakene – og de store. På fint heter det å ivareta samfunnsoppdraget.

Men i GD går reportasjereisen ofte bare rett over gaten, uten at journalisten får nærkontakt med høyblokker, kommunale planer eller hålka. Utenfor polet er fortauet oppvarmet og bart. Når det gjelder å overvåke alkoholsalget og ta nok et bilde av vår utmerkete og gjennomfotograferte vinmonopolvertinne, svikter ikke lokalavisen.

Agnethe Weisser, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags