Gå til sidens hovedinnhold

Vår identitets mange sirkler

Artikkelen er over 2 år gammel

leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Rundt vår identitet finnes mange sirkler, skriver Egil Ulateig i en GD-kronikk. Dette fikk meg til å tenke på følgende:

Sommeren 2011 syklet jeg og min kone et fredsritt rundt Kasakhstan. Da rittet var en protest mot atomvåpen, startet det i Semipalatinsk, et godt befolket område øst i Kasakhstan hvor Sovjetunionen i 1946–89 gjennomførte hele 456 atomsprengninger. Befolkningen der ble aldri varslet på forhånd.

Etter starten gikk sykkelrittets første del ned langs grensa til Kina, til den gamle hovedstad Alma Ata. I en hotellresepsjonen der fant jeg en lokalavis med et foto jeg aldri har klart å glemme. Fotoet var av en 3800 år gammel kvinnelig mumie. Hun var noen år tidligere funnet i en uttørket innsjø i Kina, rett sør for Alma Ata. Hun hadde fått navnet «Skjønnheten fra Xiaohe», og skulle n, å vel 3800 år etter sin død, ut på en turne til ulike museer, sto det i avisa.

Det som festet seg sterkest ved reportasjen, var at det var funnet et vevd plagg der med et mønster som var kjent fra gammel norsk vevekunst. Kunne det ha vært andre gudbrandsdøler der allerede den gang, tenkte jeg? Kvinnen hadde rødbrunt hår og runde euroasiatiske øyne. Ved gentest fant forskerne ut at hun hadde forfedre fra så vel øst som vest i euroasia. Var det slik at mennesker allerede i eldre bronsealder vandret og delte kultur og gener langs denne øst-vest aksen i euroasia?

Så fant jeg i en bok av Jared Daimond at råstoff til den tids bronse, som jo består av 90 % kopper og 10 % tinn, ut fra moderne analyser må ha vært hentet fra ulike deler av euroasia. Kopper ble utvunnet på Kypros, og tinn i Spania og Afghanistan. Det lille vi kjenner av bronsegjenstander fra Gudbrandsdalen må ha kommet derfra?

Kanskje opp langs de russiske elver? Og hva mer?

Kornet vi har dyrka her på åkerlappen våre ble først dyrka langs åssidene i Syria og mot Tyrkia. Formødrene til sauene våre kommer også derfra. Kua vår er en direkte avstamming fra den nå utdødde villoksen som først ble temmet i Nord-Afrika. Grisen ble også først temmet der. Et sted i Asia fant en ut at det var lettere å holde styr på høner i fangenskap enn ute i det fri. Hesten vår stammer fra de sørlige russiske stepper.

Og så har vi det euroasiatiske språket vårt. Dette kom samtidig med jordbruket og på gammel asiatisk heter ku Go og Gaus. Er det slik Gausdal fikk sitt stedsnavn? Dyra vi har levd av og med her i innlandet de siste 4–5 000 åra er selvfølgelig ikke uberørt av verken vår natur, vårt lokale klima eller lynne. Dalasauen er vel et resultat av bøndenes valg mellom å bruke den noe trege, hjemme kjære bukken til avl, i stedet for den rastløse, lettbeinte bukken som lettere kunne flykte fra villdyra på fjellet? Og den stolte dølahesten ble til for å kunne trekke tyngre lass i slakere terreng enn det den lettere fjordingen i stupbratte skrenter på Vestlandet. Den lokale kua ble vel forma som et kompromiss mellom å gi melk og å overleve vintere med lite for. Og så videre.

Vår identitet har mange sirkler, skriver Ulateig. Dette er jeg helt enig i.

Ikke la oss glemme de ytre.