Gå til sidens hovedinnhold

Vår oppgave er å ta vare på fjellets ressurser for dagens brukere og for dem som kommer etter oss

Artikkelen er over 1 år gammel

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.


I år er det 100 år
siden den første fjelloven, og med den de første fjellstyrer, så dagens lys. Statsallmenningene har siden den første nordmann vært spiskammers for befolkningen. Områdene ble og blir brukt felles.

Kongen hevdet på 1600-1700-tallet at «alt ingen eier, eier jeg!». Han hevdet eierskap til statsallmenningene. Befolkningen protesterte når kongen ila avgift på bruk de mente å ha rett til. Etter hvert fikk befolkningen gjennomslag for rett til å bruke statsallmenningene, mens kongen fikk retten til grunnen.

Slik er ordningen ennå i dag. Statskog SF er grunneier i statsallmenningene, mens befolkningen har omfattende bruksretter som går foran grunneierretten. Bruksrettene omfatter i dag bl.a. rett til beite, seter, hogst, jakt og fiske. Bruksrettene er dynamiske – dvs. at de utvikler seg med «tida og tilhøva».

I 1920 var bruken av fjellområdene blitt så omfattende at man mente en moderne lov for områdene var riktig. Med fjelloven av 1920 kom også de første fjellstyrene som fikk i oppgave å administrere bruken av rettigheter og herligheter i statsallmenningene og balansere de ulike rettighetene og interessene mot hverandre.

Kloke hoder på Stortinget lagde en Fjellov fundert på fire pilarer:

- Lokaldemokratisk forankring.

- Balanserer ulike rettigheter og interesser.

- Verdiene blir igjen der de er skapt.

- Salgsforbud – statsallmenningene kan ikke selges.

Disse pilarene er avgjørende for at Fjelloven har fungert godt gjennom 100 år.

Samtidig med at Fjelloven er 100 år, har Regjeringen iverksatt revisjon av loven. Et lovutvalg har avgitt «NOU 2018; 11 – Ny fjellov». Et bredt flertall i lovutvalget og i høringsuttalelsene foreslår videreføring av hovedelementene i dagens regime, men der en større del av verdiskapingen blir igjen lokalt og fjellstyrene styrkes.

Fjellstyrene tilbyr godt tilrettelagt og rimelig jakt, fiske og annet friluftsliv på nesten 30 mill. daa. Statsallmenningene er dessuten en viktig ressurs for beiting og setring. 1/3 av arealene er beite for samisk tamreindrift. Produksjon av mat på utmarksbeite har stor og økende verdi.

På vårt landsmøte nylig, pekte Erna Solberg bl.a. på den betydningen statsallmenningene har for mange brukere, at fjellstyrene kjennetegnes av dyktige og engasjerte mennesker som kjenner fjellområdene svært godt, både gjennom daglig drift og gjennom oppsynsvirksomheten, og at fjellstyrene representerer en lokal og kunnskapsbasert forvaltning.

I handlingsplanen for friluftsliv sier Regjeringen at den vil «Sørge for at fjellstyrene fortsatt sikrer allmennheten god og rimelig tilgang til jakt.»

Fjellstyrene gir tilgang til det enkle friluftslivet for svært mange. Det gir også god folkehelse. Høstingsfriluftslivet er fjellstyrenes viktigste inntektskilde. Prisene på jakt og fiske reguleres av staten i en egen forskrift. Prisregulering kan gjerne videreføres, men da må staten også bidra med penger til fjellstyrene over statsbudsjettet. Dette har blitt redusert de siste årene.

Det blir utfordrende for fjellstyrene å levere god forvaltning og rimelige tilbud når staten regulerer inntektene og samtidig reduserer den statlige finansieringen. Skal forvaltningen av statsallmenningene i økende grad være brukerfinansiert, eller skal den også ha en viss statlig finansiering? Dette vil vi utfordre de politiske partiene på i valgkampen i 2021!

Vi har hatt glede av fjellets ressurser i mer enn 10.000 år. Vår oppgave er å ta vare på dem for dagens brukere og for dem som kommer etter oss.

Jan Olav Solstad, styreleder i Norges Fjellstyresamband