Vårt mål må være at hvert enkelt «jeg» kjenner seg sett, inkludert og omsluttet av et felles «vi»

Av
DEL

aktuelt

«Norges største dugnad», det kaller vi gjerne den omfattende innsatsen som nå pågår for å begrense skadevirkningene av COVID-19. I 2004 ble ordet «dugnad» kåret til vårt nasjonalord, siden man mente det forteller mest om Norge. Men ordets innholdsmessige opprinnelse strekker seg om lag 850 år tilbake.

Forskere mener dugnadens spede begynnelse i vårt land er å finne i noen lover i Frostatingsloven fra 1100-tallet. Det var erkebiskop Øystein i Nidaros (1161-88) som fikk disse nye bestemmelser inn i Frostatingsloven. Blant annet handlet det om at dersom man på en gård ikke har folkehjelp nok så skal naboene tre støttende til, slik at lik kommer i viet jord. Her skjer noe nytt. Tidligere var det ætten som utgjorde ansvarshorisonten. Nå blir stedet utgangspunktet, ikke bare slekt og ætt, og hvor man tar medansvar for hverandres liv sammen med naboer og alle som bor på stedet. Dette vide perspektivet kom med kristendommen. At både eldre og nye fellesoppgaver måtte nedskrives i lovs form, sier noe om hvor ubefestet dette ennå var i det sosiale livet på 1100-tallet. Skrevne lovbestemmelser skaper med tiden nye holdninger som fester seg i folket.

Dugnadens opprinnelse og utvikling i vårt land er tett vevet sammen med særnorske forhold: spredt bosetting med små og avsidesliggende bygder Når hele landet etter hvert ble inndelt i sokn og soknekirkene blir bygget, oppstår et nytt og et enda mer utvidet stedsfelleskap. Soknet tok utgangspunkt i menneskets grunnleggende livsløp. Alle skulle på lik linje gis samme muligheter til å komme til kirke ved alle livshøytider, dåp, vigsel og gravferd. Vedlikehold av kirker, kirkeveier og kirkegårder skjedde ved dugnader. Kirkegårdsdugnadene om våren rundt om i hele landet, er fortsatt meget viktige.

Hvorfor er dugnaden så slitesterk at den har holdt gjennom hundrer av år? Dugnaden spede begynnelse viser at det er enkeltmenneskets verd og verdighet som er utgangspunktet. Det individuelle menneskeverd var et ukjent begrep i det norrøne ættesamfunnet, men dugnaden skulle bli en institusjon som på sin måte var med å bære fram et nytt og annerledes menneskesyn og samfunnssyn som kom med kristendommen.

Dugnaden bærer i seg en erkjennelse om at mennesket er vekselsvis mottakere og ytere av hjelp, og om at alle mennesker lever under samme livets grunnvilkår og sårbarhet. Slik oppsto et større «vi» med like behov, rettigheter og forpliktelser. Dette har hatt ringvirkninger fram til i dag. Dugnaden har vært sentral opp gjennom historien i skiftende tider. Få tradisjoner har vist seg så slitesterke som dugnaden og forsvarer slik sin status som nasjonalord.

Institusjonen «dugnad» finnes i mange land under ulike navn, men ordet dugnad er særnorsk. Ordet har sitt opphav i det oldnorske ordet due som betyr duge, det vil si mestre noe. Også det oldnorske ordet for dygd eller dyd stammer fra grunnstammen due. Dyd står blant annet for trofasthet, rettskaffenhet, kraft, god egenskap. Dette viser at koblingen dugnad og dyd ikke bare var praktisk begrunnet, men også forankret i moralske normer. Ordene viser tett kobling mellom moral og praksis. Dyden eller moralen, kommer først til syne i det man duger – altså utfører dugnadshandlingen. Under en dugnad bidrar alle med det de kan.

I «Passio Olavi, Olav den helliges lidelseshistorie og underfortellinger», er det enkeltmenneskets verd og verdighet gjennom behov for å få hjelp som løftes fram uansett alder, kjønn, stand og stilling. I de nærmere 50 underfortellingene møter vi mennesker fra 14 land. Slik har erkebiskop Øystein vært med å lære oss opp til å bli universelle på den måten at vi ser hele menneskeheten som søstre og brødre med like behov, rettigheter og plikter. Dette er en av den norske dugnadsåndens viktigste forutsetninger.

Norges viktigste dugnad pågår akkurat nå. Vi står sammen i et stort fellesskap og holder fast i enkeltmenneskets verd. Vårt mål, må være at hvert enkelt «jeg» kjenner seg sett, inkludert og omsluttet av et felles «vi», i tiden vi går i møte.

Arne Bakken, tidligere pilegrimsprest i Hamar bispedømme

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags