I turisme blir bærekraft ofte omsatt til et ekstra gode. I forskningsprosjekt Bærekraftige Opplevelser i Reiselivet har beboere, turister, studenter, private, offentlige og frivillige organisasjoner vært involvert i å finne nye måter å verne om det vi endte med å kalle ‘Vårt Mjøsa’.

For første gang er turisme eksplisitt inkludert i verdensmålene. Turistnæringen er en av verdens største og fortsatt voksende industrier. Men, det er problemer med å omsette, operasjonalisere og implementere bærekraftsprinsippene i næringen, og turisme blir fortsatt opplevd å være kun et mål for å skape inntekter.

Å drøfte fundamentale spørsmål som hva vi må verne om og hvordan turisme kan fremme nye måter å verne på, blir ofte glemt.

For å nærme oss disse spørsmålene tok vi i bruk begrepet ‘stewardship’, som best lar seg oversette som ‘å verne sammen om det vi bryr oss om’.

For eksempel, husker mange hvordan Mjøsas økosystem på 70-tallet var synlig forurenset som et resultat av flere tiår med store utslipp. Skog knyttet opp til innsjøen hadde blitt hogd, boligfelter fortettet og jordbruk knyttet direkte til Mjøsa, ytterligere intensivert hvor en serie utslipp fra landbruks- og industrivirksomhet og mangel på avløpssystemer medførte at kloakk ble dumpet direkte i innsjøen.

Slik er det heldigvis ikke lenger. Mjøsa, som alltid har vært et samlingspunkt for fritidsaktiviteter, kombinert med en økende politisk interesse for miljømessig bærekraft, styrte mobiliseringen av to Mjøs-aksjoner for å verne, beskytte og «redde» Mjøsa.

Private virksomheter, organiserte husmødre, offentlige myndigheter og enkeltpersoner gikk sammen for å forbedre de økologiske forholdene, og de lykkes i stor grad.

I dag er Mjøsa på nytt utfordret, men av mer usynlige miljøtrusler som klimaendringer, stigende temperaturer, mer flom og isvann, nye miljøgifter fra produkter som sjampo og mikro-plast, og fortsatt farlig høye kvikksølvnivåer.

I prosjektet identifiserte vi tre måter ‘å verne om vårt Mjøsa’ gjennom turisme, med ulike konsekvenser:

Å verne om status-quo

Å verne om status-quo nå føles bekvemt og trygt. For eksempel kan noen velge å ikke engasjere seg. For andre blir omstilling preget av stor kompleksitet der man ikke kjenner seg igjen.

Bærekraft blir «en slags alt-eller-ingenting, der ingen tar eierskap». For noen er bærekraftsbegrepet mest et teoretisk konsept som ikke fremstår som operativ i en hverdagslig turismepraksis rundt Mjøsa.

Å verne om turismen i seg selv

Her argumenteres det for hvordan en reiselivsnæring må lage Mjøsa til produkt og merkevare som kan pakkes inn og selges til turister. Ved å redusere Mjøsa til et produkt eller tjeneste, muliggjør vi (ubegrenset) forbruk og produksjon gjennom turisme.

I en slik måte å verne på er det stort rom for nyskaping, men vi kan ende opp med å ikke verne om mer enn turismen i seg selv. I jakten på konkurransefortrinn oppstår det lett en frykt for at andre vil høste fordelene ved å inngå samarbeid. Noe som igjen kan skape økt konkurranse om turister og naturressurser.

Å verne sammen for det vi bryr oss om

En tredje måte, er å verne i fellesskap med fokus på en bredere bærekraftig utvikling av områder og samfunn. Her sees turisme ikke på som en isolert næring, men som en del av komplekse miljøutfordringer som klimaendringer, tap av biologisk mangfold, søppel, og forurensning.

Fra et slikt perspektiv fokuseres det på samarbeid og snakkes om «‘vår’ og ikke ‘oss’ og ‘dem’». Ved å plassere naturen i hjertet av turismeutvikling kan vi identifisere og skissere nye måter å verne om det vi bryr oss om.

Vi kan for eksempel erstatte importerte grønnsaker med plastemballasje med lokale mat- og drikkealternativer; utvikle aktiviteter som engasjerer turister og lokalbefolkningen i naturpleie; og stille de tøffe spørsmålene om det bør legges bedre til rette for lokale innbyggere fremfor å lokke til flere langreisende.

At «vi gir liv til Mjøsa» handler om å anerkjenne at det ikke bare finnes én endelig løsning på bærekraftig turismeutvikling. Ved å gi plass til og lytte til ulike perspektiver, erfaringer og bakgrunner blir det mulig å skape nye måter å verne om Mjøsa, som er større enn hva noen kan oppnå alene.

Sommerens algeoppblomstring i Mjøsa viser oss at det på tide å se at en bærekraftig utvikling ikke er en automatikk, men noe vi må velge å verne om sammen - fordi vi faktisk bryr oss.

Eva Duedahl, PhD Stipendiat & Peer Jacob Svenkerud, PhD, Dekan, Handelshøgskolen Innlandet, Høgskolen i Innlandet