Det er på tide å snakke om de store politiske spørsmålene. Den overgripende politiske diskusjonen bør være: hvilket samfunn vi skal ha?

Selve opprinnelsen til offentlig sektor er tuftet på erkjennelsen av at noen oppgaver løses best av fellesskapet over skatteseddelen. At markedskreftene ikke er et hensiktsmessig virkemiddel for å sikre alle tilgang på like goder og like tjenester. Derfor er det et paradoks at vi har innført markedsmekanismer fra det private for å fornye offentlig sektor. Et enda større paradoks er at disse markedsprinsippene, benevnt som New Public Management, har ført til en ekspansjon av offentlig sektor.

Kjennetegnet ved de som forsvarer nyliberalistisk økonomiske teori, er blant annet at de fremstiller offentlig sektor som ineffektiv, uproduktiv og til hinder for private initiativ og økonomisk vekst. Velferdsstaten bygger på et gjensidig tillitsforhold i en samfunnskontrakt mellom borgerne og staten. Borgerne betaler inn skatt til fellesskapet i tillit til at staten yter de tjenester borgerne har behov for, en eller flere ganger i løpet av livet. I denne kontrakten har aldri profitt vært målet.

I en stadig mer individfokusert verden argumenterer noen politikere med begrepet «valgfrihet». For at dette skulle kunne innfris forutsetter det at velferdsstaten er en tilnærmet konstant størrelse. Å stykke opp, for så å privatisere tjenester slik at individet kan velge, fører til svekkelse av helheten. Et eksempel er Sveriges omlegging av skolesystemet, der de ønsket å gi svenskene frihet til å velge hvilken skole barna deres skulle gå på. I dag går 1 av 4 barn på en friskole. Den svenske offentlige skolen er svekket som følge av ressursmangel, mens internasjonale selskaper oppnår god fortjeneste på å drive skole fordi pengene følger eleven. Dette fører ikke bare til en kjempestor utfordring for kvaliteten i skolen, men til et samfunn der forskjellene øker dramatisk. Individualiseringen og politikernes hang til å selge inn tjenester med lovnader om valgfrihet, undergraver dermed velferdsstaten. Hele den svenske skolestrukturen er endret, selv om resultatet er dårlig, er det for sent å snu.

Mange private tjenester er gode supplement til offentlig sektor i dagens Norge. Å stykke opp denne sektoren for å ytterligere konkurranseutsette og privatisere innebærer en risiko for at det blir for sent å snu. Vi bør ta lærdom av land rundt oss, noen av de har gjort seg dyrebare erfaringer. Når Sverige valgte liberaliserte løsninger for sin fellesskole gikk Finland i motsatt retning. Finland har i dag en av verdens beste skolesystem.

Forretningsdrift er forståelig og rasjonelt når det kommer til anskaffelser av varer og tjenester som har en pris som fastsettes i et fritt marked. Det fungerer imidlertid ikke på omfattende komplekse tjenester som skole, eldreomsorg og velferdstjenester.

Vi må kontinuerlig ta grep for å forbedre den norske velferdsstaten, men virkemiddelet er ikke å privatisere den. Vi må komme oss bort fra målehysteriet og i stedet gi de ansatte mer tid, tillit og ressurser til å videreutvikle tjenestene til det beste for brukerne. Bort fra dokumentasjonskrav som innrapporteres, men aldri leses.

Kraften i Arbeiderbevegelsen har gitt dette landet den mest egalitære samfunnsstrukturen i verden, og det på et høyt økonomisk nivå. Nå trues den norske velferdsmodellen av nyliberalistisk økonomisk politikk, prøvd ut i andre land uten hell. Stoppes ikke Solberg-regjeringens oppstykking av Velferdsstaten, vil fremtidige tjenester bli så dårlige at et klassedelt samfunn blir uunngåelig.