I en verden der mange piler peker feil veg, ble Norge i 2021 kåret til verdens beste demokrati av et internasjonalt tidsskrift. Norge forsvaret førsteplassen fra året før, og har New Zealand og rekken av nordiske land rett bak seg på rangeringen.

Kåringen er en trist lesning. Ikke fordi Norge topper lista, men fordi flere enn en av tre bor i diktaturstater, og bare 6,4 prosent av verdens befolkning bor i det som tidsskriftet omtaler som fullverdige demokratier.

I verdens beste demokrati snakkes det likevel ofte om at demokratiet ikke i alle sammenhenger er like representativt. Det mener vi er bra. Slike debatter er en forutsetning for et godt folkestyre. Uten debatt klarer vi heller ikke å utvikle demokratiet etter hvert som tidene endres. Dessuten er ytringsfriheten en fundamental rettighet i alle folkestyrer.

Men det er også utviklingstrekk ved vår egen samfunnsdebatt som skjemmer bildet av det norske demokratiet. Politihøgskolen har på oppdrag fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST) undersøkt trusler og hets mot politikere. I 2013 hadde ca. 10 prosent av politikerne som var med i undersøkelsen opplevd direkte trusler gjennom sosiale medier. Nå er problemet nesten tre ganger så stort. Noen rammes hardere enn andre, men i hovedsak er det slik at dette kan ramme alle, uansett parti. Ubehaget får hver femte av de spurte til å la være å uttale seg i enkelte saker.

Dette truer verdens beste demokrati. Politikere skal tåle både kritisk søkelys og tøff behandling, men kan ikke forventes å stå oppreist der det hagler med trusler og sjikane. Og blir det politiske livet umulig å leve for folkevalgte, har vi alle tapt.