Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.
Det er pinlig at Lillehammers nye vannverk i Hovemoen er kledd med finske materialer. Det er pinlig når strenge miljøkrav til materialvalg ender med gedigne klimaavtrykk fordi miljøvennlige byggematerialer må transporteres langt.
Vi snakker gjerne om «det grønne gullet», og om «den nye oljen». I grønnkledde Innlandet råtner skog på rot, eller sendes ut av landet for foredling. I Gudbrandsdalen representerer et par veldrevne sagbruk et hederlig unntak. For øvrig henger vi etter i industriell utvikling.
Stortingsrepresentant Ketil Kjenseth (V) peker på noen viktig lys i mørket, som Norges første fabrikk for biokull på Rudshøgda, og som mye av det som foregår i tilknytning til Moelven-konsernet, NTNU og Sintef.
Norske Skog forsøker å dra et prosjektet for om mulig å skape nye virksomhet i gamle fabrikklokaler i Kvam, sammen med bl.a. Innlandet fylkeskommune, Innovasjon Norge, Glommen og Mjøsen Skog og fabrikkeier Forestia. Det kan ende i ingen ting. Samtidig ligger Kvam i hjertet av skog-Norge, med tilgang til både veg og jernbane.
Det må bli mer enn møter og utredninger
Vi applauderer Lillehammer kommunes strenge krav til at det skal brukes mer tre. Uten etterspørsel, ingen utvikling. Samtidig synes det åpenbart at etterspørsel alene ikke er nok.
Ketil Kjenseth mener BioValley, Innlandet fylke sin satsing på bioøkonomien, kan være fødestua for et fylkeskommunalt bidrag til utvikling. Det er vi enig i. Kjenseth skriver samtidig at fylkeskommunen må komme med noen vegvalg, prioriteringer og utbetalinger, – ikke bare møter og utredninger. Også det støtter vi.
De små byggeskandalene med langreist tre bekrefter at det er for lite framdrift i utviklingsarbeidet. Innlandet fylkeskommune må vise hvordan fylkeskommunen drar dette i riktig retning, og at engasjementet faktisk bidrar til framdrift og konkrete tiltak.