Gå til sidens hovedinnhold

Vi er vitne til den største revolusjonære endringen på 90 år

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserinnlegg


Vi ble fortalt at vi ikke skulle ikke leve av varer, men derimot av tjenester og opplevelser i den nye økonomien. Gjennom interaksjon mellom mennesker så skulle inntekt og arbeid blomstre og folk skulle kjøpe måltider, konsertopplevelser, gå på markeder, teater og kino. Og ikke minst reise. Derfor var det ikke så farlig om Norge og Vesten mistet industriproduksjon til Østen, man hadde kulturelle opplevelser og aktiviteter knyttet til menneskelig interaksjon og opplevelser å falle tilbake på. Til nå.

En virusspredning myndigheter verden over verken hadde etterretning til å skjønne konsekvensene av (utenom Taiwan) eller smittevernberedskap til å håndtere (utenom Finland) har endret ideen om tjenester som basis for økonomien. Dette til tross for at vi ble fortalt at det kun var snakk om rundt to måneder nedstenging av samfunnet for å unngå overbelastning av helsevesenet. Nå er det derimot snakk om «den nye normalen»og man får inntrykk av at tidsperspektivet har gått fra to måneder til to år, det vil si etter fullvaksinering. Få i de mangslungne tjeneste-, kultur- og reiselivssektorene kan overleve dette.

Dette er en nedstengning som ikke må forveksles med omstilling. Nå er det primært en destruktiv utvikling vi opplever

Dette er en nedstengning som ikke må forveksles med omstilling. Dette går for fort til at kreativ destruksjon som økonomen Joseph Schumpeter fremmet, får virke. Nå er det primært en destruktiv utvikling vi opplever. Vi er vitne til en revolusjonær endring sist opplevd på 1930-tallet. Ikke minst fordi økonomien ikke kommer i gang igjen med stadig nye begrensninger i forflytning og frihet, samt ymse pålegg om blant annet maskebruk, som neppe fremmer verken tillit til myndigheter eller samhørighet i folket.

Hele sektorer lever i limbo, mens andre kjøpes ut med pakker fra staten og atter andre investerer og overtar tidligere diversifiserte markeder som etter hvert kan domineres av noen få aktører. Dette skaper noen få vinnere blant store selskaper, og mange tapere blant de små. I en slik setting blir dugnadsbegrepet meningsløst. Og de store taperne er de mange ansatte i detaljhandel (utenom daglig-, bygge- og el-varer), i hotell og restaurant, i opplevelser, den brede kultursektoren, reiseliv og flyrelatert næring.

Entreprenørskap blir vanskeligere når friheten begrenses og usikkerheten om fremtiden øker. Da tør færre å satse. Noe av sosialdemokratiets suksess var nettopp en sterk stat som ga like muligheter for alle og næringsfrihet for flest mulig innenfor et tillitsbasert fellesskap. Det er nettopp dette vi nå mister.

Nå trenger vi mer varer og mindre tjenester

Selv før nedstengningen av økonomien risikerte vanlige folk å bli langsiktige gjeldsslaver med knapp pensjon, mens en elite tok en stadig større del av kaka. Nå ser samfunnet ut til å utvikle seg mot en postindustriell føydalisme, med høy langsiktig arbeidsløshet der vanlige folks jobbmuligheter er koronastengt i uviss tid framover. De kan ende opp uten jobb, der normalt arbeid i neste runde blir erstattet av«minimumsinntekt» eller borgerlønn, mens entreprenørskap og omstilling blir stadig vanskeligere. Husmannskontrakten er komplett.

I dag utgjør tjenester rundt ¼ av økonomien mens industri ligger på 7 prosent. Nå trenger vi mer varer og mindre tjenester. Det kreves raskere industrialisering og normalisering skal en koronaindusert etterindustriell føydalisme unngås.

Christian Anton Smedshaug, daglig leder, Agri Analyse