Vi har et stykke igjen før Innlandet bli en ruvende lokalmatregion

Det går i riktig retning, men det er fortsatt et stykke igjen før Innlandet blir en ruvende lokalmatregion. (Arkivfoto fra Grüne woche)

Det går i riktig retning, men det er fortsatt et stykke igjen før Innlandet blir en ruvende lokalmatregion. (Arkivfoto fra Grüne woche) Foto:

DEL

Meninger

18.-26. januar deltok Fjellnettverket, nettverket for fjellområda i Sør- og Midt-Norge, for tredje gang som en av tre regioner på den norske paviljongen under Internationale Grüne Woche i Berlin – verdens største landbruks-, reiselivs- og matmesse med over 400.000 besøkende. En imponerende oppvisning hvor land og regioner fra hele verden viser hva de har å by på når det gjelder landbruk, reiseliv og mat.

Norge gjør som alltid et godt inntrykk. Tyskerne elsker det som serveres og fortelles, og noen legger planer om å besøke Norge med utgangspunkt i matopplevelser. Undersøkelser Innovasjon Norge har gjennomført i Tyskland viser nettopp at over 90% er opptatt av matopplevelsen når de besøker Norge.

Hvordan er så situasjonen for de lokale matopplevelsene i Norge og Innlandet?

Her er det store regionale forskjeller. Noen har vært superflinke, som Rørosregionen og Trøndelag. I Innlandet bør Ottadalen løftes frem som flinke til å skape matopplevelser av lokale landbruksprodukter.

Hva er så statusen for Innlandet? Mye har skjedd på lokalmatfronten når det gjelder flere produsenter, mer foredling og økt etterspørsel. Utfordringer er at de fleste reiselivsaktørene, les hoteller, restauranter, opplevelsestilbydere og aktivitetssteder, hverken ser eller benytter seg av mulighetene. Kundene på sin side ønsker matopplevelser basert på lokale råvarer med en historie rundt.

Det finnes mange flinke enkeltaktører som brenner for lokalmat og historiefortelling, men de er få i den store sammenheng. Vi har et stykke igjen før Innlandet bli en ruvende lokalmatregion, til tross for at fylket er det største landbruksfylket i Norge.

Dårlige unnskyldninger

Reiselivet skylder på vanskelig tilgjengelighet og høye priser. Et tilsvar på dette er at tilgjengeligheten vil øke med etterspørselen. Da må vi øke etterspørselen. Dessuten har vi distribusjonsnettverk som Gudbrandsdalsmat og Smak av Innlandet samt lokalmat.no som er en telefon, webside eller epost unna.

Her kommer hovedpoenget med dette innlegget: det offentliges rolle som innkjøper og bestiller. Enhver offentlig satsing inneholder nå ordet bærekraft, der lokalmat er en lavthengende frukt for å få resultater. Dette gjenspeiler seg i taler og dokumenter. Men hvordan er det med praktisk handling?

En del av løsningen!

Offentlige aktører som kommuner, fylkeskommune, Fylkesmann og Innovasjon Norge med mange flere er store innkjøpere til egne kantiner, og ikke minst, de er store bestillere av møter og konferanser rundt om på hoteller og konferansesentre i Innlandet. Hvor ofte krever disse aktørene at det skal serveres lokale produkter på en lunsj eller middag? Min påstand er svært sjelden, og jeg tar gjerne imot bevis på det motsatte. Samtidig bidrar disse aktørene med mye penger til forskjellige satsinger innen lokalmat.

Dersom offentlige aktører (som nettopp hevder de vil ha mer lokalmat) faktisk konsekvent begynner med å etterspørre dette, for deretter å kreve det, MÅ de som serverer maten tenke nytt for å tilfredsstille behovet. Så enkelt kan det gjøres.


Henning Holmbakken, Lillehammer-regionen
Vekst Eirik Jeistad, Smak av Innlandet SA
Marianne Stensgård, Gudbrandsdalsmat SA
Vigdis Holmestad, Gudbrandsdalsvegen SA

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags