Norge har mer dyrka mark enn Tyskland. Per innbygger. Og da har jeg ikke én gang regnet med utmarka vi har i Norge. Som vi nesten ikke bruker lenger og som Tyskland nesten ikke har.
Tysklands selvforsyningsgrad ligger på litt over 90 %. Norges er på litt under 40. Og hadde det vært mulig å dyrke bananer og kaffebønner i Bayern, så hadde de sannelig gjort det også. Det trenger vi ikke å lure på.

Tyskland befinner seg omtrent midt i EU – i verdens største matfat – der de til enhver tid kan kjøpe råvarer og mat fra alle de andre landene i EU, som nesten uten unntak kan produsere maten til en lavere kostnad enn tyskerne klarer selv. Det er nemlig ingen handelsbarrierer innad i EU. Det er fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Likevel insisterer Tyskland på å lage maten sin selv. Så langt det er klimatisk og agronomisk mulig!

Og det gjør i grunnen alle landene i EU på samme måte, selv om lavkostlandene i EU kunne produsert maten mye billigere og forsørget de andre i mye større grad. Men det skjer ikke.

Men hva gjør vi? I Norge, altså? Vi satser på at det alltid er noe å få kjøpt! Også frikobler vi matproduksjonen vår fra vårt eget ressursgrunnlag. Selv om det ikke gjør maten billigere, innebærer at mange i Norge må slutte å produsere mat og at folk andre steder i verden får mindre mat å leve av.

Man kan bruke mange ord om dette. Klokt er ikke ett av disse ordene. Men jordbrukets faglige og økonomiske organisasjoner mener – med noen få hederlige unntak – at løsningen er å fortsette med akkurat det samme. At fremtiden er å øke subsidiene til billige importerte råvarer som gir et høyt produksjonsvolum – fordi dette skal gi konkurransekraft! Hvilket det ikke gjør.

Selv om samfunnsoppgaven egentlig er å omdanne mest mulig norske matressurser til god, sunn og næringsrik mat til oss som bor i landet – øke selvforsyningen og sikre matberedskapen, med andre ord. Og å utnytte alle de matressursene vi har.

Samfunnsoppdraget er ikke å importere mest mulig råvarer for å produsere størst mulig volum med mat i norske produksjonslokaler. Så et eller annet sted på veien har vi mista det. Hvor og når er ikke så viktig – det som er viktig er at vi finner tilbake til det norsk matproduksjon skal være, nemlig å bruke norske jord for å produsere norsk mat. Det burde ikke være så vanskelig! Vi har plenty av ren luft, rent vann, ren jord og ren energi og har alle forutsetninger for å lage verdens absolutt reneste mat. I stedet velger vi å systematisk bygge ned vår egen matproduksjon og å importere dyr og ultraprosessert drittmat, som ikke tjener andre enn de finansielle interessene til multinasjonal matindustri og noen veldig få norske kjøpmenn.

Vi har mista det, altså, og nå må vi finne det igjen. Det haster.

Anders Nordstad, siviløkonom, Asker