Jeg har ikke til hensikt å skrive om hva og hvem som er skyld i klimaendringer. For etter hvert har det kommet mye kunnskap og mange forskningsresultater som fjerner enhver tvil om dette. Derimot vil jeg skrive om tilnærminger relatert til disse utfordringene.

Hva gjøres og hva kan gjøres?

Jeg vet så langt at det har kommet mange tomme ord og noen konkrete avtaler ut fra de utallige møtene verdens ledere har hatt opp gjennom årene. Samtidig vet vi at disse enighetene var så vage at man kunne melde seg ut av samveldet når man kom til at avtalene ikke tilfredsstilte ens egne interesser. Eksempelet her er USA som meldte seg ut uten å få noen motreaksjon.

Men det viktige her er likevel selve tankesettet om hvordan utfordringene kan løses. Det førende punktet i avtalen per i dag er kvotesystemet. Hvert land har sin kvote for å kutte ned utslipp. Så langt er det bra. Men de rike land klarte å utforme avtalen slik at de kunne kjøpe sin kvote fra fattige land. Slik måtte de fattige land kutte klimagassutslipp også for de rike.

Er dette mulig? Er dette rettferdig?

Vi vet av erfaring at når det er penger i bildet, er det vanskelig å oppnå rettferdighet. Men vi kan likevel reflektere over om det er mulig å få tilfredsstillende resultater. For å få dette til tror jeg at det trengs vilje, kunnskap, innsats, utholdenhet, samt evnen til å få ting gjort. Ingen av disse kravene finnes i dag på et høyere politisk nivå, ei heller i næringslivet. Dette har sine forståelige forklaringer, dessverre. Derfor er det feil å angripe den enkelte i makteliten eller næringslivstoppene. Når Petter Stordalen sier «dobbelt moral er bedre enn ingen moral» forklarer han alt.

Vi er generelt redde for å snakke om noe som kan svekke oss. Den som tenker på neste valg vet hva jeg snakker om. Den som tror at han kan tjene noe mindre i året vet også hva jeg snakker om. Når presidentene til to av verdens største økonomiske land, USA og Brasil, angriper en 16 år gammel jente for hennes engasjement bekreftes denne redselen.

Greta Thunberg står for verdier vi voksne aldri har hatt eller har glemt. Det er en ting som er hevet over enhver tvil. Så lenge pengemaskineriet styrer, kan man glemme å finne en tilfredsstillende løsning. Sagt på en annen måte - svaret på denne utfordringen er ikke kapitalismen. Fordi denne ideologien baserer sin eksistens på inntjening. Et soleklart eksempel på dette er forklaringen den norske regjeringen og de fleste politiske partier kommer med når det gjelder krav om oljekutt.

Når vi vet at oljeinntekter utgjør ca. 20% av statens inntekter, blir saken ekstra vanskelig og komplisert. Når trusselen om økt arbeidsledighet, usikker framtid og reduserte velferdsordninger blir overhengende og gjentas med jevne mellomrom, blir vi skremt. Dermed tar vi en stilltiende stilling. Vi har mye å tape som person, som samfunn, som land. Og vi klarer ikke å se den andre siden av mynten. Naturen, miljøet, artsmangfoldet, livsgrunnlaget for alle dyr medregnet menneske lider under vår grådighet. Vi er skyld i denne katastrofen som øker i omfang, selv om de rike land og land som har en klimatisk fordel klarer seg rimelig bra enn så lenge.

Akkurat som 2+2=4 er det enkelt å forstå: hvis det ikke hadde vært kapitalinteresser i bildet hadde vi heller ikke hatt så mange mislykkede klima toppmøter. Møtet i Madrid i Spania vil neppe være det siste av den slags. Vi begynner i feil ende når vi tror at vi kan løse de aktuelle klimautfordringene innenfor kapitalismens grenser. Det vil si med de midlene kapitalismen tillater oss å bruke.

Annaguli Yildam, medlem i Rødt Lillehammer