Gå til sidens hovedinnhold

Vi kan ikke stole på psykiatrien

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Like sikkert som at vår følger etter vinter, starter kampen om å innkassere politiske seire for partier som har blitt enige om regjeringsplattform. AUF og Senterungdommen er tidlig ute, de jubler for det de kaller et krafttak for unges psykiske helse, en særlig satsing på barne- og ungdomspsykiatri (VG, 8.10).

Det er åpenbart hvorfor man er opptatt av menneskers psykiske helse. Psykiske lidelser generelt, og ­depresjon spesielt, koster samfunnet store beløp i form av behandlingskostnader, ­sosiale utgifter og trygdeutgifter – anslagsvis 60 milliarder kroner årlig. Depresjon er den enkelt­diagnose som vil føre til flest tapte leveår i befolkningen.

Men handler dette om å ta tak i de underliggende årsakene til en «unaturlig» vekst i psykiske plager og lidelser blant barn og unge? Det er ikke gitt at det er rett medisin å styrke satsingen på psykiatrien alene. Psykiatrien har skapt et tydelig skille mellom avvik og normalitet, psykisk helse og uhelse, og den har tilrevet seg monopol på denne definisjonsretten.

Problemet er at psykiatrien sin omdefinering av hva som er normalt og unormalt ikke er understøttet av objektiv beviser. Den har et bredt kulturelt og subjektivt nedslagsfelt. Det som før var å anse som normalt er nå unormalt. Vinterdepresjon, er et eksempel hvor det nå finnes en egen diagnose.

Nevrologen Egas Moniz ble hedret med nobelprisen i medisin for sin oppdagelse av lobotomi. Psykiatrien feiret dette som et humanistisk fremskritt, men har i dag kommet på bedre tanker, et nytt fremskritt. Det som før var å anse som unormalt er nå normalt. Homofili som diagnose ble fjernet i 1977. Den stadige nedjusteringen av diagnosegrensen gjør også noe med menneskets selvforståelse. Mengden psykiatriske diagnoser har mer enn tredobla seg de siste 70 åra og fortsetter dette har snart de fleste en diagnose. Vi er i ferd med å sette sykdommen som norm og det normale som unntaket, med fare for å produsere relativt livsudyktige mennesker.

Det er ikke enkelt å dokumentere effekten av dyr behandling, diagnostisering gir negative assosieringer, og det bidrar til stigmatisering av ressurssterke mennesker. Psykiatrien klarer heller ikke å skille syke fra friske. Ifølge psykologen David Rosenhan kan man bli vurdert som psykisk syk selv om man oppfører seg helt normalt. Og er du først diagnostisert, er det vanskelig å bli kvitt diagnosen, selv om du opptrer «normalt».

Det er mange mennesker i samfunnet som er feildiagnostisert, det er også flere som ikke er diagnostisert, men som åpenbart lider av en alvorlig psykisk lidelse. De fremste psykiatere/psykologer i Norge klarte ikke å bli enige om Breivik var tilregnelig eller ikke. Den sosiale konteksten influerer på om noen får tildelt merkelappene «syk» eller «normal», og disse merkelappene påvirker hvordan atferden til mennesker forstås. Oppsøker du en psykiater/psykolog er det sannsynlig at symptomene tolkes innenfor en «sykelig» kontekst. Uro og bekymringer blir raskt til angst.

Så ja, det er tvilsomt om det «krafttaket» som hylles av ungdomspolitikerne alene vil bidra til å bedre den psykiske helsen i befolkningen. Det vi trenger i tillegg er et krafttak for sosial støtte og livsmestring. Og rettigheter må følges opp med tydeligere plikter. Studier viser at dette fungerer som en mekanisme for forebygging og reduksjon av mange lidelser og det samvirker positivt med velværehormonet oxytocin. Men da må politikerne lete etter løsninger flere steder enn i psykiatrien og helsevesenets irrganger.

Ulf Holberg, Lillehammer