Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Senterpartiets Aud Hove spør i GD 14.juli «Er det politisk vilje til å bygge landet?». Så spør hun retorisk om det er vilje på Stortinget til å løse distriktspolitiske utfordringer. SSB sine nyeste framskrivinger er lite lystig lesing. Som flere andre i regjeringspartiene refererer hun i den sammenheng fortsatt til forrige regjering og kaller egen regjering for «ny». I stedet for å bruke tiden på å levere på alt man har lovet i åtte år skulle bli så mye bedre med rødgrønn regjering.
Er det politisk vilje til å bygge landet?
Det er en gjennomgående tråd i Hoves innlegg og retorikk som viser hvor Senterpartiet bommer – gang på gang. Man snakker i svart-hvitt og by-mot-land, og svært gjerne Oslo-mot-røkla. «SSB har presentert tal for folketalsutvikling i Norge no fyrst i juli, og der er det dystre tal for distrikta. Det blir gjerne det om nokon skal vekse på bekostning av andre. Dersom byane skal vekse, betyr jo det at andre misser noko». Det er både splittende og direkte feil å argumentere for at distriktene taper på vekst i byene – vel å merke, regionbyene. Tvert imot. Oss som bor i distriktene ønsker oss relativ nærhet til en litt større by. Derfor var Solberg-regjeringens småbystrategi i etterkant av NOU-ene fra Demografiutvalget og Distriktsnæringsutvalget i 2020, et helt riktig grep for å motvirke sentralisering. I Hurdalsplattformen står det at «Regjeringen vil legge frem en melding for Stortinget om distriktspolitikk, der anbefalinger gitt av Norman- og Brandtzæg-utvalgene blir fulgt opp». Det er å håpe at innholdet i denne har en helt annen tilnærming enn den Hove taler for i sitt innlegg.
Sentralisering er en langvarig, global megatrend som ikke kan motvirkes av stagnasjon eller tilbakegang. Ungdommen ønsker seg kombinasjonen av nærhet til natur og ikke for langt til de tjenester og kvaliteter byen gir. Derfor trengs en viss sentralisering – regionsenterutvikling – for å få desentralisering. Kommunene i hver region kjemper i alt for stor grad mot hverandre om arbeidsplasser og innbyggere, fremfor å samarbeide om utvikling av den attraksjonskraften et regionsenter med de bymessige tjenester og kvaliteter som ungdommen ønsker relativ nærhet til. Slike som ikke kan utvikles og innehas av 356 kommuner i et land med godt 5 millioner innbyggere. Reformskeptikere har lenge sluppet unna, fordi debatten har stoppet ved sentralisering eller ikke sentralisering. Dermed mister vi viktige debatter om hva som skal være framtidens løsninger.
Sammenslåing av kommuner er sentralisering. Men denne sentralisering må til for at tjenester og oppgaver ikke skal flyttes enda lengre unna de som bor i mindre sentrale strøk. Utvikling av Mjøsregionen – Gud forby, si ikke Mjøsbyen – og byene i Innlandets andre regioner er avgjørende viktig for Innlandet! Vi må snakke om balanse og grensesnitt, ikke om kommunereform som om det var en reform bestående av entydige svar og tallstørrelser og enten-eller. Det er feil å fremstille reformen som en kamp mellom Oslo-sentralisering og bittesmå kommuner med få tusen innbyggere. Det finnes en mellomting eller flere! Det er en realitet at det er en kritisk nedre grense for folketall for å ha grunnlag for et minimum av offentlig tjenesteproduksjon. Vi må ha nok skatteinntekter også fra verdiskapende bedrifter i en kommune, til å kunne avlønne det offentlige apparat, og det må være et minimum av folk i et kollegium for å sikre et fagmiljø og minske sårbarhet. Kvaliteten og kompleksiteten i kommunale tjenester har økt og vil fortsette å øke. Det er også en kjerne av et kommuneadministrativt apparat som kreves uansett hvor få mennesker som bor i kommunen.
Kanskje er ikke nasjonale standarder og rettigheter saliggjørende?
Dersom generalistkommuneprinsippet – at alle kommuner skal ha samme tjenesteproduksjon, oppgaver og myndighet – skal gjelde, må det gjøres en gjennomgripende reform. Alternativet er A- og B-kommuner der noen har flere oppgaver og større myndighet og selvstyre enn andre. En gjennomgripende kommunereform må innebære at tjenester flyttes ned til de nye kommuner – tjenester som i dag ligger hos fylkeskommuner, fylkesmenn og direktorater. Slik blir det kortere linje mellom sentrale styringsorganer og lokale. Dersom størrelsen på de nye kommunene ikke blir nevneverdig annerledes enn i dag, blir det heller ingen endring i kommunenes egenproduksjon og selvstyre annet enn at dette reduseres og flyttes langt unna. Gjør vi derimot kommunene sterke nok, vil reformen gi desentralisering av offentlige tjenester og desentralisering av både politisk og administrativ styring og makt.
Vi snakker om nødvendig sentralisering – utvikling av et passe finmasket nett av mellomstore byer, regionsentre - for å aktivt kunne desentralisere og slik motvirke ytterligere sentralisering!
Hanne Alstrup Velure, Lesja, gruppeleder (H) i fylkestinget