Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Lillehammer kommune har en høy lånegjeld. Det kveler kommuneøkonomien på grunn av rentekostnader, og innebærer at det økonomiske handlingsrommet er svært begrenset. En mindre del av inntektene er igjen til tjenesteleveranse og fremtidige investeringer i helse- og omsorg.
Hvis det ikke gjøres vesentlige endringer, kommer det ikke til å bli bygd noe demenssenter. Foreldre som har voksne barn som må passes på døgnet rundt og som nå står i kø for å få omsorgsbolig, må legge drømmen om omsorgsbolig i grus. Terskelen for helsehjelp kommer til å måtte heves, flere pleietrengende må belage seg på å klare seg selv, noe som bekreftes av administrasjonen (GD, 23.5).
Betaler millioner for pasienter som blir liggende på sykehus: – Noe har skjedd, men jeg vet ikke helt hva
Det kommer til å bli slitsomt og tære på kreftene for mange innbyggere, og det mens vi fortsatt venter på at eldrebølgen virkelig skal skylle innover oss. Eldrebølgen i Lillehammer kommer ikke til å bli et bølgeskvulp, men mer en tsunami. Bare så sent som for noen uker siden kunne vi lese i GD at en eldre pleietrengende mann døde som følge av omsorgssvikt, og tilsyn av Statsforvalteren avdekket en rekke alvorlige mangler ved helsetjenesten i kommunen.
Knut Arne Vassdokken (AP) forsvarer allikevel den skyhøye lånegjelden (GD), fordi alle pengene har gått til gode formål. Han mener at den politikken som har vært ført, har vært førsteklasses. Det er riktig at posisjonen har levert noen gode resultater, driftsresultatet viser f.eks ikke lenger underskudd. Men det er allikevel ikke greit å gjemme seg bak politisk selvskryt for å forsøke å unndra seg ansvaret for helheten i den økonomiske situasjonen.
Meningsløse millioner
Det er nemlig ikke slik at det bare er investeringene som gjør at kommunen er av landets mest gjeldstyngende. Det handler likeså mye om økonomistyringen, kostnadskontrollen, manglende effektivisering og for lave skatteinntekter som følge av for lite inntekts- og formuesskatt fra personlige skatteytere og bedrifter, skatt som betales inn og som kommunen står fritt til å til å disponere uten andre føringer enn gjeldende lover og regler.
Listen over forsømmelser er lang. Konsekvensen er at utgiftene er større, inntektene lavere enn de kunne ha vært. Rolf Rønning har for eksempel dokumentert at kommunen enkelt kan effektivisere driften med 20 prosent (100 millioner++) uten at dette rammer brukerne (GD, 21.12.20), primært gjennom å jobbe smartere. Sykefraværet i omsorgstjenestene er høyt grunnet dårlig ledelse, og koster minst 30 millioner ekstra i året (GD, 6.3.23). Andelen arbeidsplasser i privat sektor er forsvinnende liten sammenlignet med tilsvarende kommuner (SSB), det gjøres for lite nybrottsarbeid for verdiskapning, og Lillehammer er ikke er på lista over de 100 største vekstkommuner i Norge (% vekst i innbyggertallet, SSB).
Alt dette handler om manglende politiske prioriteringer. Dette har bidratt til tap av millioner av kroner årlig, midler som kunne vært brukt til å nedbetale gjeld, til å øke investeringer overfor sårbare grupper (eks bygging av omsorgsboliger) eller forbedret tjenesteleveransene innen eldreomsorgen.
Vassdokken mener at den beste løsningen ligger i at Arbeiderpartiet skal styre alene (GD 23.5). Det politiske regnskapet viser at det er behov for en tydelig kursendring, men de politiske løsningene ligger neppe begravet i et enda snevrere ekkokammer. Vi trenger isteden å gi plass til flere stemmer, flere politiske grupperinger som er vant til å tenke alternativt.
Det er eneste vei for å løse de store samfunnsutfordringene kommunen står overfor de neste årene.
Ulf Holberg, Lillehammer