Vi trenger de yngres hender, og de trenger vår støtte

HANDLING: For flere tusen unge, så er det viktig at det ikke varer for lenge før de kan få (individuell) hjelp for å unngå permanent uføretrygding.

HANDLING: For flere tusen unge, så er det viktig at det ikke varer for lenge før de kan få (individuell) hjelp for å unngå permanent uføretrygding. Foto:

Av
DEL

AKTUELT
CoVid19 preger hverdagen, ikke bare til alle i Norge, men i store deler av verden. Kombinasjonen av helsefare og nedstengning av økonomien skaper usikkerhet hos fagfolk og politikere, og hver enkelt av oss.

Vi vet ikke hva som er riktig for samfunnet eller den enkelte, bortsatt fra god håndvask og to meters avstand. Men vi vet at det blir mange tapere både mens det står på, og i en gjenoppbyggingsperiode.

Og vi har lært at en kinesisk flaggermus kan stoppe en hel verden. Med ulik grad av treffsikkerhet prøver de politiske myndigheter å redusere skadevirkningene for dem som nå mister arbeid og inntekt.

Mitt anliggende her er å rette oppmerksomheten mot en gruppe som heller ikke maktet å få en fast forankring i arbeidsmarkedet før koronaen, nemlig unge (under 30 år) som utredes for arbeidstilknytning eller uføretrygd.

I NAV-systemet gikk mange av disse på arbeidsavklaringspenger (AAP). Våren 2019 var det i Innlandet 1732 personer i denne gruppa. Hvis vi med ekstra innsats hadde greid å bidra til at de gjennom livsløpet fikk 15 prosent mer arbeidslivstilknytning (i gjennomsnitt) enn det en greier i dag, så ville det bety 3 milliarder spart i offentlige støtteordninger.

Før koronabudsjetteringen begynte, var dette et stort tall. Det ville også antakelig føre til lavere helseutgifter og økt livskvalitet for mange. Torbjørn Røe Isaksen, i sin nye rolle som arbeids- og sosialminister, erklærte at problemet med at vi på kort tid hadde fått en fordobling i tallet på unge uføre, var et prioritert innsatsområde.

I en kommune jeg kjenner godt så en at det store antall unge som falt «utenfor» var uakseptabelt, og at det ikke var sosialt bærekraftig på samfunnsnivå. Mange av disse unge kan med riktig støtte komme inn i arbeidslivet og yte en viktig innsats, til glede for seg sjøl og andre.

Utenforskapet betyr ikke nødvendigvis at de ikke vil, eller har store helsemessige eller andre problemer. Det kan ofte være et resultat av samspillet mellom dem og omgivelsene (skole, hjem, mv.).

I denne kommunen har en, ved hjelp av sosiale entreprenører og engasjerte medarbeidere, fått mange unge inn i arbeid eller utdanning. Men de er sårbare og ofte de første som faller ut ved nedskjæringer.

Jeg er redd koronautbruddet kan føre til at vi får langt flere nye unge uføre enn det er som dør av CoVid19.

Det er i de statlige koronatiltakene med rette fokusert mye på vanlige arbeidstakere som over natta er blitt arbeidsløse. Det er disse som skal holde Norge gående, og det er de som skal ta tak når vi forhåpentligvis kan starte landet opp igjen.

De ordinære arbeidstakerne er også viktige for de unge med svak tilknytning til arbeidsmarkedet fordi de kan gi dem opplæring, og de kan se hvordan de kan støttes og få plass i et større system.

Mens vi forventer at de fleste ordinære arbeidstakerne kan gå tilbake i sine jobber når de får muligheter, er situasjonen verre for de med mer marginal tilknytning. De har ofte få rettigheter og kan lett falle ut.

Mens det ofte har kostet mye å etablere en arbeidslivstilknytning, er det lett at den glipper. Nå har de falt ut, og de er sist i køen når folk skal inn igjen. «Normaliseringstiltakene» må tas i riktig rekkefølge.

Men for flere tusen unge, så er det viktig at det ikke varer for lenge før de kan få (individuell) hjelp for å unngå permanent uføretrygding. Dette vil være en samfunnsmessig lønnsom investering.

Vi trenger de yngres hender, og de trenger vår støtte.

Rolf Rønning, professor. Høgskolen i Innlandet

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags