Vi må slutte å framstille utkantkommunene som fraflyttingsområder med nedlagte bruk, forgubbing, stengte butikker og underskudd av kvinner. Dette er ingen god markedsføring av distrikter som sårt trenger både flere innbyggere, arbeidsplasser – og ikke minst kompetent personell til de jobbene som er kritiske samfunnsfunksjoner i lokalsamfunnene. Distriktene trenger både tilbakeflyttere og nykommere. Men hvorfor vil så få flytte dit?

Nord-Gudbrandsdalsregionen kan vente seg en befolkningsnedgang på 8 % fram til 2035 viser Statistisk sentralbyrås befolkningsframskriving. Antall barn og unge vil bli kraftig redusert, samtidig som andelen over 67 år vil fordobles. Det dør flere enn det fødes, og flere flytter ut av regionen enn inn.

Flere eldre vil skape større behov for gode helse-, pleie- og omsorgstjenester, men det er vanskelig å rekruttere kvalifisert og stabil arbeidskraft. Det viser ikke minst NAVs årlige bedriftsundersøkelse, som ble publisert nå i mai. Her kommer det fram at Innlandet har en estimert mangel på 350 sykepleiere i år – mot 225 i fjor, og en stor andel av dem er ønsket til utkantkommunene.

Det regjeringsoppnevnte «Demografi-utvalget», ledet av Victor Norman, leverte i fjor en utredning om konsekvensene av demografiske utfordringer i distriktene. Dette er interessant lesning. I stedet for elendighetsbeskrivelser, mener utvalget at vi må fremheve «det gode liv» med tilgang til gode offentlige tjenester som distrikts-Norges pre. Gode incitamenter for å ta jobben (f.eks. høyere lønn) vil fungere for å få søkere til jobber, men er ingen garanti for at de blir værende over tid. Å flytte til distriktskommuner må være drevet av bolyst med muligheter til å gjøre karriere og ha gode rammer for et godt fungerende familieliv.

Desentralisert utdanning innen bl.a. sykepleie, har vist seg å være vellykket i den forstand at kommunene kan få økt kompetanse ved å satse på videreutdanning av helsefagarbeidere med lokal tilhørighet. Tilsvarende har vi sett for utdanning av pedagogisk personell. Dette er ett grep som kan tas for å demme opp for utflytting fra utkantkommunene. Og her må utdanningsinstitusjonene kjenne sin besøkelsestid, og etablere desentrale studietilbud.

Pandemien har lært oss at ganske mange arbeidsoppgaver kan utføres fra hvor som helst, bare den digitale infrastrukturen er god nok. Næringsdepartementet har f.eks. utlyst jobber uten fast oppmøtested. Mange har også hatt «hyttekontor», og kunne gjerne tenkt seg å melde helt eller delvis flytting til hytta og ha en liten leilighet i byen. Men det fordrer et godt utbygd digitalt nett.

Vi ser at det er mange grep som må og kan gjøres, og vi i NAV mener det er på tide at de blir gjort. Vi skal bidra i denne distriktsdugnaden med våre virkemidler, og den må vi gjøre sammen med andre!

Bjørn Lien, direktør, NAV Innlandet