Gå til sidens hovedinnhold

Vi tror kanskje at bolig-hypen til de ressurssterke med stor vilje til å låne penger over «pipa» er bærekraftig?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Det er altså i erkjennelsen av at det er «pungen» til utbyggerne (GD 29.4) og de med store lånte(?) penger i lomma som har styrt fortetting og høybyggene i sentrum, at nye papirplaner nå produseres for å videreføre det politiske ansvaret. Og alle jubler! For hva?

For en feilslått markedsstyrt boligfortetting, velsignet av kommunale myndigheter og politikere som har sovet i over 10 år. Og nå skal vi ledes til i tro at prosjekt «Bolig for alle» skal rette opp balansen slik at også de med midlere og lave inntektsklasser plutselig skal erobre bysentrum der et fåtall har styrt boligpriser, utvikling, egne interesser og mål i mange år nå?

Prisene har firedoblet seg på 10 år, og ligger over 90.000 kroner per kvadratmeter (Mesnakvartalet). Et prisnivå som nå ligger 100% over kostnaden for å bygge. Dette omtales som en sosialøkonomisk, miljøriktig og bærekraftig boligpolitikk.

Husstandsgjelda til Kari og Ola Normann er «all time high», og korreksjonen i markedet må komme. Sist den dunket inn i var med børskrakket oktober 1987. Det ble alvor da mange satt igjen med milliongjeld, - uten hus og 16% lånerente.

Det var nære på under finanskrisen i 2008, der statsminister Stoltenberg reddet sin partikollega direktør Rune Bjerke i DnB for den sikre kollaps. En så dominerende bank kunne rett og slett ikke få havarere av hensyn til vår nasjon. I 1987 med DnC derimot, stakk staten av med sparepengene til våre daværende pensjonister.

Vi tror kanskje at bolig-hypen til de ressurssterke med stor vilje til å låne penger over «pipa» er bærekraftig? Dette er en risikosport som kan ende med at vi alle må dele regninga igjen.

Vil en boligpolitisk ordrik og lite konkret plan for Lillehammer brått kunne stoppe et «lokomotiv» som ruller med stor fart på skinnegangen, samtidig som byen vår er i drastisk endring? Det vil tida vise, der korona, arbeidsledighet, konkurser og samfunnets inntekter være avgjørende.

Vår nye boligplan vil nok få mindre betydning utover det faktum at historiske og idylliske Lillehammer bysentrum etter hvert vil framstå i keiserens nye klær. Det er dessverre ikke nok penger i felleskassa til å fylle på og tro at alt vil ordne seg til evig tid og at den «bærekraftige grønne at byfortettings-tsunamien» betaler seg selv.

Heldigvis er det slik at distrikts-Norge har alternativet, med både frisk og ren luft, lave boligpriser, med natur og et kulturlandskap som kan produsere både mat og sørge for livskvalitet. Det er kanskje noe å tenke på for urbanistene som synes å ha definisjonsmakta på både «god folkehelse et bærekraftig samfunn» så lenge de har sugerørene godt plantet i jorda langt utenfor bysentra.

Og kanskje er det også er på høy tid å slutte og skrive om hvem som hadde ansvaret for boligpolitikken i etterkrigsåra nå i 2021?

Ola E. Skrautvol, Lillehammer, kommunestyrerepr. (Sp)