Saker som er viktige for folks hverdag og livsmiljø kan komme til å drukne i opprivende konflikter om bompengesatser og byvekstavtaler, om skyld og ansvar, – eller kanskje mer presist: Om ansvarsfraskrivelse.

Fordi en del aksjonister – som ser ut til å kunne ha bare en tanke i hodet om gangen, og nå er det bom – særlig i Bergens- og Stavanger-området har fått stor oppslutning og høye galluptall, har nesten hele den etablerte partifloraen fått panikk. Det strømmer på med forslag om alternative løsninger, – noen vil låne penger fra våre framtidige pensjoner, noen vil rive alle bommene og innføre såkalt vegprising, noen vil ingen ting!

I Arendal har bystyret nettopp sagt nei til et planlagt bomprosjekt, og sa i samme slengen at de ikke ville ha vegprising og ikke høyere skatter. Trolig skal nye og trygge veger finansieres med milde gaver fra himmelen, kan hende har de nettopp på Sørlandet gode finansielle forbindelser der.

Fenomenet vegprising har jeg ikke helt fått tak på, men har fått med meg at det bl.a. handler om å betale etter hvor langt du kjører på vegen. Altså et nytt straffetiltak for oss som bor i de grisgrendte strøk, og har en lang veg å kjøre til ymse tjenester vi trenger. Men det ligger jo i tida.

Det er trist å bivåne at politikere, som faktisk har ambisjoner om å styre landet, ikke klarer å holde ryggen rak når enkeltsaksaksjonister setter i gang. Nå springer man glatt fra tidligere vedtak og inngåtte avtaler, nå hopper de rundt som forskremte høner. Mange planlagte prosjekter, som først og fremst skal gi færre ulykker og tryggere veger for alle, står i fare.

Og det er å frykte at vi får en utrivelig valgkamp, de fleste har vel fått med seg hva ordføreren i Klepp fortalte tirsdag.

Dere som synes det er dyrt å kjøre gjennom bommene i midtdalen, tenk gjennom følgende: I løpet av ei 10-årsperiode fram til 2006 ble 67 personer drept på E6 mellom Mjøsbrua og Dombås. I 2005 omkom 12 personer på E6 i Gudbrandsdalen. Riksavisene skrev om døds-vegen gjennom dalen. Daværende regionvegsjef karakteriserte vegen som en av de farligste i landet, og det fantes verken planer eller penger til ny veg.

Derfor møttes ordførerne i regionen en gråkald januardag i 2006 og var enige om at nå var det nok. Den såkalte ordføreraksjonen for ny E6 ble født, og utvikla seg fort til en folke-aksjon. Motivet vårt var ikke først og fremst å få en ny veg som kunne bringe oss 10–15 minutter raskere til Lillehammer, men en trygg og trafikksikker veg med midtdeler.

Statens vegvesen var klare til å starte planlegginga, men de mangla penger, minst 15 millioner. Vi forbanna oss på at det skulle vi skaffe. Og på det store folkemøtet på Harpefoss den 15. mai 2006 måtte samferdselsminister Navarsete, riktignok noe motvillig, gi tilsagn om summen, foran 800 oppglødde døler og etter å ha fått overlevert 20 000 underskrifter.

Resten er historie, og det var en stor dag da vegen ble åpna i desember 2017, sjøl om bare halve strekningen var ferdig.

Det er naturligvis vanskelig å påvise en direkte sammenheng, men det er lov til å anta at den nye og trygge vegen har vært medvirkende til at tallet på dødsulykker i hele Oppland har gått gledelig ned de siste åra, og at det ei fjor omkom «kun» 4 personer i trafikken i Oppland, det lågeste tallet sia en begynte å lage statistikk.

Tenk på det når fakturaen fra bomselskapet kommer, – kanskje du nå er med på å bidra til at noen familier slipper den tragedien mange måtte oppleve først på 2000-tallet.