-Stiftelsen Lillehammer museum er en privat stiftelse, står det i årsmeldingen til det samme museet. Vi kommer tettere på virkeligheten når vi skriver at Stiftelsen Lillehammer museum er en i hovedsak statlig drevet stiftelse.

Avhengig av statlig tilskudd og med et styre hvor staten sitter med bukta og begge endene. Lillehammer har ett styremedlem i stiftelsen. Staten har fire, og staten ved Kulturdepartementet, oppnevner styrets leder og nestleder.

Lillehammer Kunstmuseum er underlagt denne stiftelsen. Det skjedde for noen år siden, da staten utnyttet en situasjon som ikke ga Kunstmuseet noe annet valg enn å bli en del av Stiftelsen Lillehammer museum. Om det har vært til Kunstmuseets beste, har jeg ingen forutsetning for å bedømme. Om det har vært til byens og lillehamringenes beste er, forsiktig sagt, mer tvilsomt.

Den statlige overtakelsen utgjorde et veiskille, et klart brudd i Kunstmuseets nærmere 100 år lange historie. Det bidro også til å svekke Kunstmuseets tilhørighet til byen og byens befolkning. Dette ble ytterligere understreket ved den nye eiers manglende finfølelse og opptreden ved enkelte anledninger. Blant annet ble Weidemann-salen malt rød og kunstnerens arbeider fjernet. En respektløs og historieløs handling. Respektløs fordi salen var en klart uttrykt forutsetning for den testamentariske gaven som var utgangspunktet for utvidelsen av kunstmuseet i 2013. Historieløs, fordi den som utførte raseringen av salen, blottla manglende kunnskap om Weidemanns rolle og posisjon lokalt og hans bidrag til Lillehammers renomme som kulturby.

Selv om Oppland fylkeskommune og staten har vært representert i Kunstmuseets styrende organer tidligere, har det lokale innslaget, blant annet ved styreleder, gitt byens befolkning en følelse av eierskap og stolthet. Kunstmuseet har alltid vært litt vårt. Det hadde vært å forvente at en ny eier uten den samme lokale forankring, hadde bestrebet seg på å ivareta kontinuiteten i denne følelsen, for ikke å si, forsøkt å forsterke den. Det vi tidvis har opplevd, er en utilslørt demonstrasjon av at «nå har Kunstmuseet fått ny eier og ledelse». Det er derfor ikke uventet at de storstilte, luftige planer om en kunsthall på Stortorget, blir møtt med mer motstand enn begeistring, hvis vi ser bort fra de forhåndspåmeldte og kommunens politiske ledelse. Men de lar seg som kjent lett begeistre!

Det er styret i Stiftelsen Lillehammer museum, staten om du vil, og det alene, som avgjør om det skal settes i gang en prosess med sikte på å bygge en kunsthall på Stortorget. Derfor er dette et eventuelt rent statlig styrt prosjekt, og bør behandles som sådant. Vil staten bygge på Stortorget, ja så får staten sikre seg tomta. Vil staten eie og drive en kunsthall, ja så får staten sørge for nødvendig kapital til bygg og drift. Men uansett, må dette behandles etter de regler og lover som gjelder for byggesaker fremmet av en ekstern i dette tilfellet, offentlig, byggherre.

Skal Lillehammer kommune, byen og byens innbyggere ha en rolle, må Kunstmuseet igjen få en eierstruktur som bekrefter institusjonens geografiske tilhørighet og historie.

Det er tross alt andre muligheter for en fornuftig bruk av Stortorget!

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer