Jan Olav Solstad og Jørund Båstad er bekymret for utviklingen rundt villrein, og for økt ferdsel i Rondane. Jeg støtter varmt deres synspunkter, men jeg er redd de taler for døve ører.

– En varsellampe lyser, sier de. Den har vel lyst like lenge som nasjonalparken har eksistert. Største problemet er vel selve forvaltningsmodellen. Nasjonalparkene utgjør det mest omfattende vernet etter naturmangfoldloven. Disse forvaltes pr. i dag lokalt av et Nasjonalparkstyre. I disse er rettighetshaverne representert politisk via kommunene, der en del av representantenes mandat blir å finne smutthull i verneforskriften for og tilpasse næringsinteresser, kommersielt tilrettelagt turisme og ferdsel.

Mang en Nasjonalparkforvalter har nok opplevd at gode faktabaserte saksframlegg med hjemmel i verneforskriften blir plukket i småbiter for å tilpasses denne utviklingen. I disse sakene taper villreinen litt hver gang. Oppsummert er det dette resultatet vi ser i dag.

Det snakkes ofte varmt om lokal kunnskap og forvaltning, men når man kjenner formålet med opprettelsen av Rondane nasjonalpark ser man at dette ikke har fungert. Skal Norge kunne ivareta sine forpliktelser, nasjonalt som internasjonalt, overfor siste rest av vill tundrarein, må staten ta et mye større ansvar i forvaltningen. Da gjenstår det å se om det blir her som med det meste ellers: Money talks ...

Bjørn Moastuen, Fåvang, tidl. styremedlem nasjonalparkstyret for Rondane