Gå til sidens hovedinnhold

Vindparker - naturvernskandale og samfunnsøkonomisk «katta i sekken»

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Poenget med klimadoktrinen er natur- og miljøvernebevegelsens innbitte ønske om å stoppe alt fossilt en gang for alle. Men problemet eller rettere sagt paradokset, er at klimasaken har avlet det grønne skiftet over på fornybar energi. Den blinde troen på klimasaken har endt med at grønn politikk har skutt seg selv i foten langt oppe i lysken.

I Norge har vi fått merke det i form av vindparker. Store utmarksområder sprenges til stumper og stykker og myrer graves ut for å gi trailerveier og fundamenter til opp mot 250 meter høye vindturbiner. Rotorbladene, som kan ha flere hundre km/h i bladspissene, dreper fugler og moser insekter.

Naturvernere som i utgangspunktet tror på klimadoktrinen og på det grønne skiftet, gjør nå den selvmotsigende tverrvendingen å si nei til vindparker. Naturvernere, sammen med berørt lokalbefolkning, har i fjor organisert seg mot vindkraft, bl a i organisasjonen Motvind. De har gjennomført demonstrasjoner mot planlagte vindparker både lokalt og ved Stortinget. Til og med sivil ulydighet ved parker under utbygging. Satsningen på vindparker har åpenbart seg som en naturvernskadale av uforutsett stort omfang. Naturskadene med vindparker har vært sterkt underkommunisert. Den grønne bevegelsens selvforskyldte naturvernskandale.

I tillegg har våre politikere satset på virkelig mikkmakk ved å legge til rette for satsning på vindparker. I Japan skrotes nå vindparker. Vindparker er kostbare både å bygge og å vedlikeholde. Turbinblader og bevegelige deler i maskinhuset har relativt kort levetid sammenlignet med samsvarende utstyr i vannkraftverk. Turbinbladene som er glassfiber er et avfallsproblem. Vindenergi er avhengig av omfattende subsidier i form av skatte- og avgiftslette med mer. Hvis ikke har ikke vind en nubbesjanse til å være konkurransedyktig mot tradisjonelle energikilder.

En vindturbin gir en liten mengde energi sammenlignet med et vannkraftverk. Derfor trengs et uhorvelig stort antall vindturbiner til å dekke en nasjons behov for elkraft. Det uløselige problemet - det verste - er at kraftleveransene fra vindparker er for ustabile i forhold til samfunnets behov. At vindturbinene står stille og leverer null kraft når det er vindstille, er en selvfølge. Det trengs lett bris for at turbinbladene skal går rundt. Men ikke alle har kanskje tenkt så langt, at vindturbiner ikke får utnyttet vindtoppene, dvs når det virkelig blåser. Fra storm styrke må turbinbladene vris, slik at bladene ikke står i inngrep med vinden. Dette for ikke å ødelegge turbinen og innholdet i maskinhuset og i verste fall knekke tårnet.

Vi fikk sterk kulde på nyåret. En i energibransjen fortalte da på NRK Innlandet en meget ufordelaktig ting om vindkraft. Når vi i sprengkulda trenger energi som mest, så står vindturbinene stille. Sprengkulda henger nemlig sammen med høytrykk som igjen gir vindstille.

I tillegg opplever en i innlandet ising på turbinbladene vinterstid. Det gir iskast fra bladene som er livsfarlig både for dyr og mennesker. I Raskiftet vindpark strekker farlig område seg ut til 370 meter fra hver turbin. Ising gir også ubalanse i turbinen og opp til 20% reduksjon av energiproduksjon. I vindparker i Sverige har en prøvd å avise turbinbladene med høytrykksspyling fra helikopter. En meget kostbar vask. Nylig veltet en 230 meter høy vindturbin i Sverige. Derfor er fem turbiner av samme type i Kjølberget vindkraftverk nå stoppet. Våre politikere har virkelig kjøpt «katta i sekken» ved å si ja til vindkraft.

Arnt Orskaug, Lillehammer