– Aldri har sorgen rørt flere

Familien og de nærmeste følger 16-årige Iris til graven.

Familien og de nærmeste følger 16-årige Iris til graven. Foto:

Av

Vinstra onsdag 14. november 2018: Klokkene i Sødorp kirke varsler sorg.

DEL

Meninger
Aldri har klokkene vært tydeligere. Aldri har sorgen rørt flere. Aldri har flere tårer vært felt. Aldri har stillheten vært mektigere. Over alt i byen og bygda – kjennes en underlig stillhet i dag. Og stillest av alle går flokken mot kirka.

Det er den tunge dagen. For mange den tyngste. Dagen som markerer avskjed med henne som ikke bare var «16-åringen fra Vinstra». For hun var mer enn det. Hun var Iris. Laura Iris. En unik 16-åring med livet foran seg. Hun som hadde det vakre smilet. Hun med alle sine evner, holdninger og kvaliteter. Bare hun var Iris. For henne er bygda i sorg. For henne henger flaggene på halv stang. For henne er det ingen bygd i landet som er stillere. Denne dagen. I disse timene.

Hun skulle ikke hvile nå. Det var så mange år som skulle fylles med liv, latter og opplevelser. En framtid.

Foran kirken og kirkestua er køen lang. Alvorsfylte og tårefylte ansikter. 450 får plass. De siste blir sittende ute ved høyttalere. Det er så mange som vil delta. Som føler med. Som aldri vil kunne sette seg inn i den bunnløse fortvilelse og sorg hos mor, far og søsken, men som likevel er så sterkt berørt. For det blir aldri sterkere enn når tragedien rammer som dette. Brått, brutalt og meningsløst. Midt i en ungdomsflokk. I kirken er mange av dem samlet rundt hennes båre. Hennes musikk. Hennes «Everywere you go,- I’ll be there…». Hennes 16-årige livshistorie. Hennes blomster.

Foran kirken et bilde av Iris. Levende lys og kondolanseprotokoll. De første spede gitartonene i kirka, kirkestua og over kirkegården ute: «Engler i snøen har sin egen sang…». De første strofene fra pregede stemmer i kirkeradene: «Gje meg handa di, ven, når det kveldar.»

Ordene i kirken skal handle om sorgens vesen, om trøst og om håp. Det er vanskelig å få øye på håpet. Det er vanskelig å finne trøsten. Likevel er det eneste mulighet. Det eneste å klamre seg til. Det eneste å peke på. Sammen med de gode minnene. Og fellesskapet.

For svaret ligger i fellesskapet. I å stå sammen. Det er når vi rammes hardest at vi ser nettopp det. At vi har hverandre. I dagene etter tragedien på Vinstra er det de unge som har gått foran. Har vist veg. Det er de unge som har holdt rundt hverandre, har grått sammen, har delt sorgen. Slik de klamrer seg sammen i kirkebenkene. På denne tyngste dagen.

Familien som bærer sin kjæreste til hennes siste hvile. Bare dem. Slik de ville gå den lengste vegen alene. De ubeskrivelige skrittene mot en grav. Hvor mye verre kan det bli? Hun skulle ikke hvile nå. Det var så mange år som skulle fylles med liv, latter og opplevelser. En framtid.

450 sørgende fikk plass inne i Sødorp kyrkje under begravelsen onsdag.

450 sørgende fikk plass inne i Sødorp kyrkje under begravelsen onsdag. Foto:

Deres sorg vil aldri bli borte. Det vil handle om å måtte leve med sorgen. Å leve i et håp. En tro. Om å møtes igjen? Og å leve med minnene. For mange unge vil det handle om å leve med sterke inntrykk og følelser. Et møte med en brutal virkelighet. Et tap av en umistelig venninne.

Hvordan vende det vonde til det gode? Gjennom samholdet som skapes. Gjennom å snakke sammen. Gjennom å minnes. Gjennom åpenhet og omsorg.

Vinstra har vist at det er mulig å stå sammen i sorgen. Den stille dagen understreker det.

Åpenhet også i tiden framover. For nå kommer spørsmålene. Nå fortsetter etterforskning. Nå kommer rettssak. Nå kommer detaljene. Hva skjedde? Hvorfor? Hvordan? Svarene kan bli vanskelige å forstå. Men de er viktige. For det må ikke kunne skje igjen.

Stillhetens dag. Det er ikke så mange som vil si noe på Vinstra denne dagen. Det er ikke så mye å si. Meningsløst, ufattelig, tragisk, ikke til å tro. Det er bare det. Men i kondolanseprotokollen har mange satt ord på sine følelser, og sine minner om Iris: «Du gjorde dagen mykje betre, du hadde det finaste smilet, du strålte da du kom. Alle vart glade når dei såg deg».

Folk fra Vinstra møtte i kirken for å ta farvel med 16-åringen som så tragisk mistet sitt liv.

Folk fra Vinstra møtte i kirken for å ta farvel med 16-åringen som så tragisk mistet sitt liv. Foto:

«Detta livet må du lævva sjøl..», synger Marie Klåpbakken ved båra. Men ikke alene. Vinstra har vist at det er mulig å stå sammen i sorgen. Den stille dagen understreker det. Så vil fortsettelsen sette nye krav til fellesskapet. For Vinstra skal være stedet der det fortsatt er godt å bo. Enda bedre å bo. Fordi Vinstra sto sammen i sorgen over Iris, – jenta med det vakreste smilet.

Og så må livet leves videre.

Sammen.

Kristian Skullerud

Ansvarlig redaktør

Artikkeltags