Voknse som mobber

- Snakk med ungene dine om det med å mobbe eller erte andre! skriver Mette Nyberg Bakkehaug, etter en ubehagelig episode i forbindelse med en hockeykamp.

- Snakk med ungene dine om det med å mobbe eller erte andre! skriver Mette Nyberg Bakkehaug, etter en ubehagelig episode i forbindelse med en hockeykamp. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

leserinnlegg 
En lenge etterlengtet bortekamp i hockey, jeg valgte å reise til Lillehammer. Stolt som en hane på tribunen sammen med de andre gule og blå. For meg er det en seier å stå her, en seier som jeg har lengtet etter i mange år. Du skjønner, alt er ikke like enkelt når man sliter med angst og depresjoner. På tur inn igjen til 3. periode møter jeg 3 menn med Lillehammerdrakter. Den ene stopper opp. ”Du er hu Follestadhora du!” (Jeg var med på Storhamars episode av ”Follestad gjør ting han kunne før” på TV2 Sumo) Nå har jeg tre valg. Jeg kan bli lei meg, jeg kan bli sint, eller jeg kan ta det som en kvinne. Jeg valgte det siste. ”Tusen takk”, stråler jeg og går videre, mens de tre blir stående igjen.

Jeg blir stående på tribuna og tenke på hva som gjør at enkelte på død og liv må gi andre et mentalt slag i trynet. I voksen alder har jeg opplevd mange som han, både kjente og ukjente. Både i jobbsammenheng og i vennekrets. Det er litt derfor jeg på et tidspunkt valgte å ikke ha venner. Å bli kjent med nye mennesker er en risikosport. Nå som jeg har valgt å være såvidt offentlig så hadde jeg ventet tilbakemeldinger av det negative slaget, var det forventet at enkelte blir provosert av det. Så "nasty" er faktisk verden.

Jeg har en medfødt genetikk som tilsier at jeg er mer utsatt for psykiske plager enn andre. Det har jeg avfunnet meg med for lenge siden. Jeg har også en ekstra "sårhet" som gjør at jeg tar meg lettere nær av sånt som mobbing enn mange andre. Mobbingen jeg ble utsatt for i barne- og ungdomsskoletiden har ikke gjort problematikken min lettere, heller det motsatte. Ting ble borte, stjålet, ødelagt. Under Norway Cup forsvant alle lommepengene mine mens jeg var på badet for å pusse tenner. På skolen ble blant annet jojoen min, den fine Cola jojoen som far kjøpte til meg i Oslo, stjålet. På leirskolen ble den supermoderne Poco Loco gensern min klippet i stykker og kastet på sjøen. I 8. klasse ble jeg dyttet vekk fra et balansestativ i skolegården og ble sendt på sykehus i matfri. I ambulanse mens gjengen sto rundt og pekte og lo.

Det som er så rart er at de som var de mest aktive mobberne ikke husker bæret! Noen av dem møter meg med en klem, det er sååååå lenge siden de har sett meg, hvordan jeg har det? Jeg får lyst til å slå. Hardt. Villt. Men tenker at de var barn da de gjorde det, det unnskylder endel, For barn vet ikke alltid rekkevidden av det de gjør. Så jeg tilgir dem, hvertfall nesten. Og er evig lykkelig over at internett, sosiale medier og smarttelefoner ikke fantes på den tiden...

De jeg derimot ikke tilgir, er voksne som oppfører seg på samme måten. DE vet bedre. DE vet hva som er greit og ikke greit. I motsetning til barn så har voksne en erfaring og lærdom nok til å vite at sånt gjør man ikke. Voksne er også innmari mye mer innfule, de fryser ut og unnlater å snakke med den de vil til livs. Jeg har opplevd det også, og ofte i jobbsammenheng. Det har gjort at jeg har klart meg ganske dårlig i arbeidslivet. Og kun en eneste en har bedt om unnskyldning i etterkant. Det er mange måter å gjøre ting på, men vet et tilfelle opplevde jeg i oppstart av ny jobb at jeg fikk 0 opplæring og oppbacking. Og da funker det jo ikke! Når man ikke har de redskapene man trenger for å gjøre jobben skikkelig så kan man umulig lykkes. I tillegg har jeg opplevd et par sjefer som har brukt meg som hakkekylling. Det hjelper heller ikke, og har gitt meg en redsel for "autoriteter" som direktører, ledere, politifolk osv. Helt ulogisk, men sånn er det.

Jeg opplever det som et økende problem, det med mobbing i voksen alder. Det kommer stadig rapporter og undersøkelser som tilsier at problemet er økende. Jeg vil påpeke at for meg føltes gårsdagens episode som mobbing, for meg gikk det greit men jeg vet at for mange andre er dette et problem og veldig vanskelig å takle. Kanskje spesielt om du er litt ”sår” i utgangspunktet. Hvordan oppfører du deg? Kan du med hånda på hjertet si at du ikke mobber eller slenger med leppa til folk? Har du tenkt på at måten du snakker om folk eller oppfører deg smitter over på ungene dine? Vi får ikke bukt med problemer med mobbing før vi drar i samme retning alle sammen.

Snakk med ungene dine om det med å mobbe eller erte andre! Snakk med dem om respekt for andre uavhengig av hudfarge, økonomisk status, sykdommer eller problemer. Kanskje ditt barn kan bli den som går bort til en som blir mobbet på skolen og spør om han vil spille ball. Eller spille Playstation etter skolen. For mobbing setter store spor i sjelen for den som blir mobbet. Spor som kan vare hele livet ut.

Våger du?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags