Ytringsfriheten er i skuddet for tiden. Det nedsettes kommisjoner, og Lillehammer skal bli ytringsfrihetens svar på Davos. Det er der de møtes de rike og mektige og uttrykker sin bekymring for verdensøkonomien. Så da er ytringsfriheten i de beste hender.

Klassekampen hadde en reportasje om Ytringsfrihetskommisjonen. De var på tur, leste jeg. Eller ekskursjon. De dro til Trondheim for å lære om algoritmenes makt. Det høres unektelig ut som et relevant tema. Det slo meg da jeg så bilde av hvert enkelt medlem med navn og tittel at få, om noen, synes å være et offer for «knebling» eller begrenset ytringsfrihet. Jeg er redd det samme fort kan være tilfellet for dem som skal møtes i Lillehammer i mai neste år. World Expression Forum (WExFo). Det står som man ser, ikke på navnet. Jeg er når sant skal sies, mer spent på innholdet.

Nå er det selvfølgelig ikke noe krav at de som mener seg beredt og kvalifisert til å gjøre en innsats for ytringsfriheten, skal ha med seg egne personlige erfaringer til kommisjonen, konferansen eller hvor de nå måtte møtes. Men det må være et tankekors for dem å se, hvordan det miljøet de fleste av dem kommer fra, om ikke preges, så utsettes for metoder som har som klart mål å begrense enkeltpersoners ytringsfrihet.

En rektor ved et av våre universitet ber pressen slutte å sitere en forsker og forfatter etter at hun har kommet med synspunkter i en artikkel, som rektoren og skulle det vise seg, mange med ham, hisset seg kraftig opp over. Et universitet ba forskeren utsette en avtalt forelesning på ubestemt tid da hennes artikkel hadde vakt sterke reaksjoner ved institusjonen. Og dette er verken det eneste eller mest alvorlige tilfellet vi har opplevd her i landet den siste tiden.

De nye puritanerne, som de blir kalt av den amerikanske historikeren og forfatteren Anne Applebaum, skal ha seg frabedt enhver ytring, gjerning eller mening som de finner uakseptabel, og de som ikke innordner seg, straffes med trusler, utestengelse og i ikke så rent få tilfeller, krav om at de må forlate sin stilling og posisjon. Dette har i flere år vært situasjonen i USA og har i hovedsak, rammet akademikere og journalister som enten har sagt, skrevet eller gjort noe som kollegene eller studentene mener de ikke burde ha sagt, skrevet eller gjort.

Som oftest har de som er blitt rammet og mange med dem, stilt seg uforstående til anklagene. I noen tilfeller har de beklaget, uten at det har endret sakens utfall. Dette akademiske «borgervernet» er det vi nå ser tendenser til også her hjemme, når enkelte miljøer opphøyer seg til å mene at de og de alene avgjør hva som kan og skal tolereres og hva som skal skje med dem som sier, mener eller gjør noe som ikke kan tolereres. Da omdannes miljøer vi ellers tror bedre om, til ren mobb som tar i bruk de midler de finner nødvendig, til deres vilje har skjedd og de «urene» har fått som fortjent.

Men hva har dette å gjøre med Ytringsfrihetskommisjonen eller konferansen som skal finne sted i Lillehammer i mai neste år? Lite. Eller som noen nok vil hevde, ingenting. Og jeg har selvfølgelig ingen grunn til verken å tro eller påstå at noen av kommisjonens medlemmer eller de som innfinner seg på nevnte konferanse, verken sympatiserer med eller forsvarer de tilfeller jeg har forsøkt å beskrive ovenfor. Tvert imot, jeg er sikker på at de tar avstand fra dem. Likevel vil jeg om ikke annet antyde, at det vi nå har sett og nok vil se mer av, er egnet til å svekke så vel tillit som troverdighet til akademikernes bestrebelser på å styrke ytringsfriheten.

Gunnar Tore Larsen, Lillehammer